Få se den masteroppgaven! En undersøkelse av 'få'-imperativer med førstepersonslesninger i norsk

Abstract

Denne masteroppgaven har som hensikt å redegjøre for ‘få’-imperativer med førstepersonslesninger. Kort oppsummert er dette imperativsetninger der en kan tolke et underforstått førstepersonssubjekt. Imperativ som modus er vanligvis assosiert med et underforstått subjekt i andreperson, men ‘få’ har tilsynelatende en unik egenskap som lar den danne førstepersonslesninger, i tillegg til vanlige imperativsetninger med andrepersonslesninger. Tidligere forskning (Fretheim, 1977 og Elvsaas, 1998) argumenterer for at dette er en elliptisk konstruksjon, og at førstepersonslesningene stammer fra mer komplekse «la meg få + XP»-imperativsetninger. Altså hevder de at førstepersonslesningene heller er en forenklet konstruksjon som har blitt tolket med førstepersonlesning. Formålet med oppgaven er å svare på hvor produktiv ‘få’-imperativer med førstepersonslesning er og hva slags semantiske og syntaktiske egenskaper en slik konstruksjon har. Den foreslår til slutt hvordan en slik konstruksjon kan analyseres med en formell syntaktisk struktur.

I oppgaven har jeg gjennomført en korpusbasert undersøkelse, der jeg hentet språkdata fra NoWaC-korpuset og Leksikografisk Bokmålskorpus. Mer spesifikt har jeg søkt etter ‘få’-imperativer, randomisert rekkefølgen, og vurdert de 100 første eksemplene fra hvert korpus for 200 eksempler totalt. Hvert eksempel er kategorisert i en av tre kategorier: 1) førstepersonslesning, 2) andrepersonslesning, og 3) tvetydig lesning. Her har jeg sett nærmere på hvert enkelt eksempel, og forsøkt å identifisere syntaktiske og semantiske egenskaper hos ‘få’-imperativer med førstepersonslesninger, samt hva som skiller dem fra andrepersonslesningene.

Undersøkelsen viser til flere forskjeller mellom ‘få’-imperativer med førstepersonslesninger og andrepersonslesninger. Førstepersonslesninger kan ikke ha fonetisk uttrykt subjekt, og har et begrenset sett med setningsadverbialer som kan plasseres i setningen. Lesningene har også variabel oppførsel i setninger der ‘få’ står som hjelpeverb, hvor hovedverbet gjerne får infinitivsbøying i førstepersonslesninger, og perfektumbøying i andrepersonslesninger. Til slutt kan det se ut som at ‘få’ kun deler ut mottakerrolle i førstepersonslesninger, mens det i enkelte tilfeller kan dele ut agensrolle i andrepersonslesninger. Jeg argumenterer derfor, basert på den empiriske dataen, at det er plausibelt at førstepersonslesningene er en ellipsekonstruksjon, men at dette på ingen måte er satt i stein. Jeg skisserer en mulig syntaktisk struktur for førstepersonslesningene, basert på Nygårds (2013) analyse av diskursellipser.

The purpose of this thesis is to investigate 'få' (‘get’) imperatives with first-person readings. In essence, these are imperative sentences where a non-overt first-person subject can be interpreted. Imperative as a mood is typically associated with an implied second-person subject, but 'få' seemingly has a unique property that allows it to form first-person readings, in addition to regular imperative sentences with second-person readings. Previous research (Fretheim, 1977 and Elvsaas, 1998) argues that this is an elliptical construction, and that the first-person readings stem from more complex "la meg få+ XP" imperative sentences. Thus, they claim that the first-person readings are a simplified construction that has been interpreted with a first-person reading. The purpose of the thesis is to address how productive 'få' imperatives with first-person readings are and what semantic and syntactic properties such a construction has. Finally, I propose a suggestion on how such a construction can be analyzed with a formal syntactic structure.

In the thesis, I conducted a corpus-based investigation, where I retrieved language data from the NoWaC corpus and the Lexicographic Bokmål corpus. More specifically, I searched for 'få' imperatives, randomized the order, and evaluated the first 100 examples from each corpus for a total of 200 examples. Each example is categorized into one of three categories: 1) first-person reading, 2) second-person reading, and 3) ambiguous reading. Here, I examined each example closely, attempting to identify syntactic and semantic properties of 'få' imperatives with first-person readings, as well as what distinguishes them from second-person readings.

The investigation reveals several differences between 'få' imperatives with first-person readings and second-person readings. First-person readings cannot have a phonetically expressed subject and have a limited set of sentence adverbials that can be placed in the sentence. The readings also exhibit variable behavior in sentences where 'få' serves as an auxiliary verb, with the main verb typically having infinitive form in first-person readings and perfective form in second-person readings. Finally, it appears that 'få' only assigns a recipient role in first-person readings, while in some cases, it can assign an agent role in second-person readings. Therefore, based on the empirical data, I argue that it is plausible that the first-person readings are an elliptical construction, but this is by no means definitive. I outline a possible syntactic structure for the first-person readings, based on Nygård's (2013) analysis of discourse ellipses.