Ekskluderings- og inkluderingspraksiser i kroppsøving. En kvalitativ studie av synshemmedes opplevelser i kroppsøving.

Abstract

Nyere forskning viser et gap mellom idealet om et inkluderende kroppsøvingsfag og hva funksjonsnedsatte elever faktisk opplever i praksis. Til tross for økt interesse for funksjonsnedsattes og synshemmedes opplevelser i kroppsøving, er kunnskapen fortsatt mangelfull. Per i dag foreligger det ingen norske studier som undersøker hvordan synshemmede elever opplever kroppsøvingsfaget. Behovet for å synliggjøre, problematisere og utfordre de ekskluderende praksisene i den «inkluderende» skolen er fortsatt høyst nødvendig (Svendby, 2013).

Denne masteroppgaven handler om ekskluderings- og inkluderingspraksiser i kroppsøvingsfaget. Forankret i et utviklingsøkologisk perspektiv er formålet med masteroppgaven å fremme kunnskap om og forståelse av synshemmedes opplevelser i møte med kroppsøvingsfaget. Oppgaven tar utgangspunkt i et kvalitativt forskningsdesign, hvor det er gjennomført intervjuer med ti synshemmede elever i alderen seks til nitten år, og to mødre i starten av trettiårene.

Resultatene viser at synshemmede elever har varierte opplevelser i kroppsøvingsfaget. De fleste gir uttrykk for at de trives, samtidig som ekskluderende praksiser har vært gjennomgående for alle gjennom opplæringsløpet. Negative erfaringer knyttes særlig til lærernes manglende kompetanse om tilrettelegging og forståelse av synsnedsettelser. Dette er uheldig, da funnene viser at elevene har både kompetanse, forutsetninger og ressurser til å være fysisk aktive i kroppsøvingsfaget. Analysen tydeliggjør at mange av disse erfaringene ikke blir verdsatt i møte med faget.

De ekskluderende praksisene henger sammen med kroppsøvingsfagets normalitetsdiskurs og den prestasjons- og idrettsspesifikke tilnærmingen i faget. Funnene viser at jo eldre elevene blir, jo mer idretts- og konkurranserettet blir faget. Dette viser seg gjennom trivselen til elevene på toppidrett. Elevene har opparbeidet seg ferdigheter og bevegelseserfaringer utenom faget, og greier i større grad å inkludere seg selv når de møter utfordringer. Funnene viser videre at ballspill får en sentral plass allerede fra femte trinn, og er den aktiviteten som oppleves som mest ekskluderende. Her blir elevene satt til å gjøre aktiviteter de ikke har forutsetninger for å mestre, eller at de ikke får delta i det hele tatt. Ekskludering nevnes gjennom at de heller må gjøre styrke, sitte å se på eller gå tur med assistenten. Resultatene viser dermed at måten faget praktiseres på, bidrar til å ekskludere synshemmede elever. Samtidig indikerer funnene at det ikke nødvendigvis er selve funksjonsnedsettelsen som er den største utfordringen med å tilpasse og inkludere i kroppsøvingsfaget, men heller hvordan elevene blir forstått av sine omgivelser.

Av de elevene som trives i kroppsøvingsfaget, trekker de frem at gode relasjoner til kroppsøvingslæreren er avgjørende for positive opplevelser av inkludering. Analysen viser at det er viktig for elevene å bli møtt med forståelse og respekt, og at deres forutsetninger og erfaringer blir anerkjent og verdsatt. Dette krever både at elevene får medbestemmelse, og at de får lov å sette sine egne begrensninger. I tillegg til dette er det viktig at læreren evner å se situasjonen fra deres perspektiv, tilpasser undervisningen på måter som inkluderer elevene i fellesskapet, og velger aktiviteter basert på en bred forståelse av tilpasset opplæring. Elevene selv fremhever at alternative aktiviteter kan være en del av løsningen på ekskluderingen, og det er viktig at læreren tenker kreativt, og tester aktiviteter hvor de fleste har de samme forutsetningene. For å skape et inkluderende kroppsøvingsfag må lærerne tørre å utfordre den tradisjonelle undervisningen, og inkludere og akseptere alle former for bevegelse.

Recent research reveals a gap between the ideal of an inclusive physical education curriculum and the experiences of students with disabilities in practice. Despite increased interest in the experiences of students with disabilities in physical education, knowledge remains incomplete. Currently, there are no Norwegian studies investigating how visually impaired students experience physical education, leaving a gap in knowledge in this area. The need to highlight, problematize, and challenge the exclusionary practices in the "inclusive" school system remains highly necessary (Svendby, 2013).

This master's thesis focuses on exclusionary and inclusionary practices in physical education. Anchored in a developmental ecological perspective, the purpose of this master's thesis is to advance knowledge and understanding of visually impaired student’s experiences in physical education. The thesis is based on a qualitative research design, involving interviews with ten visually impaired students aged six to nineteen, and two mothers in their early thirties. The results show that visually impaired students have varied experiences in physical education. While most express enjoyment, exclusionary practices have been pervasive throughout their educational journey. Negative experiences are particularly associated with teacher’s lack of expertise in adaptation and understanding of visual impairments. This is unfortunate, as the findings demonstrate that students have the competence, prerequisites, and resources to be physically active in physical education. The analysis clarifies that many of these experiences are not valued within the context of the curriculum. The exclusionary practices are linked to the discourse of normality and the performance- and sports-specific approach within physical education. The findings indicate that as students get older, the cur-riculum becomes increasingly focused on sports and competition. This is evident in the enjoyment of students in elite sports. Students have developed skills and movement experiences outside the curricu-lum, enabling them to include themselves more effectively when faced with challenges. Furthermore, the results show that ball games take center stage as early as fifth grade and are perceived as the most exclusionary activity. Here, students are tasked with activities they are not equipped to master, or are excluded from participation altogether. Exclusion is mentioned through their requirement to do strength exercises, sit and observe, or take a walk with an assistant. Thus, the results indicate that the way the curriculum is practiced contributes to the exclusion of visually impaired students. At the same time, the findings suggest that it is not necessarily the disability itself that poses the greatest challenge to adaptation and inclusion in physical education, but rather how the students are understood by their surroundings. Among the students who enjoy physical education, they highlight that good relationships with the phys-ical education teacher are crucial for positive experiences of inclusion. The analysis shows that it is important for students to be met with understanding and respect, and for their prerequisites and expe-riences to be recognized and valued. This requires both student participation and the freedom to set their own limits. In addition to this, it is important for the teacher to be able to see the situation from their perspective, adapt the teaching in ways that include the students in the community, and select activities based on a broad understanding of adapted education. The students themselves emphasize that alternative activities can be part of the solution to exclusion, and it is important for the teacher to think creatively and test activities where most students have the same prerequisites. To create an inclu-sive physical education curriculum, teachers must be willing to challenge traditional teaching methods, and include and accept all forms of movement.