Tittel «En barndom fri for vold – helsesykepleiers erfaringer i et forebyggende perspektiv» Undertittel En kvalitativ studie om helsesykepleiers erfaringer med gruppetilnærming i det forebygging arbeidet mot vold i nære relasjoner i barneskolen.
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3142311Utgivelsesdato
2024Metadata
Vis full innførselSamlinger
Beskrivelse
Full text not available
Sammendrag
Bakgrunn: Vold i nære relasjoner (VINR) er et globalt folkehelseproblem og rammer barn verden over. I Norge har omtrent 1 av 4 barn opplevd minst én alvorlig form for barndomsvold. Konsekvensene er mange og i verste fall dødelige. Helsesykepleier har en sentral rolle i det forebyggende arbeidet mot VINR og ansvaret er gjort kjent gjennom lovverk og nasjonale retningslinjer. Skolebaserte forebyggingsprogram rettet mot VINR er i økende grad tatt i bruk i norske skoler. Hvordan forebyggingen kan gjennomføres med gruppetilnærming i skolehelsetjenesten er det lite føringer for.
Hensikt: Å få økt kunnskap om helsesykepleiers erfaringer med gruppetilnærming i det forebyggende arbeidet mot VINR i skolehelsetjenesten på barneskolen.
Metode: Studien har et kvalitativt design med fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Strategisk utvalg ble benyttet hvor individuelle intervju med ni helsesykepleiere i skolehelsetjenesten fra ulike kommuner i Norge ble utført. Data ble analysert ved bruk av Braun & Clarks refleksiv tematisk analyse.
Funn: Studien viste at helsesykepleierne var samstemte om betydning av gruppetilnærming i det forebyggende arbeidet mot VINR. Det viste seg imidlertid å være store variasjoner i hvordan og i hvilken grad dette ble utført i de ulike kommunene. I analyseprosessen identifiserte vi to overordnede tema (1) Barn trenger et språk for vold i nære relasjoner og (2) Et lag rundt eleven – sterkere sammen for barnets beste. Grad av tverrfaglig samarbeid og kommunal forankring påvirket helsesykepleiernes opplevelse av sammenheng i arbeidet. Å jobbe gruppebasert opplevdes både tidsbesparende og meningsfullt, men ble ofte nedprioritert når planfestede oppgaver skulle prioriteres.
Konklusjon: Resultater fra denne studien synliggjør behovet for at den forebyggende undervisning mot VINR i større grad bør være nedfelt som en må-oppgave i den nasjonale retningslinjen for skolehelsetjenesten, for å sikre alle barn og unge lik tilgang på forebyggende helsekunnskap. Samarbeid med skolen, spesielt etter endringen i læreplanen i 2020, gir nye muligheter for tverrfaglig samarbeid om den forebyggende undervisningen og det er behov for å definere rammene for dette samarbeidet. Background: Child abuse (CA) is a global public health problem, affecting children worldwide. In Norway, approximately 1 in 4 children have experienced at least one severe form of childhood violence. The consequences are numerous and in worst cases fatal. The role of the school nurse (SN) is crucial in preventing CA and their responsibility is stated through legislation and national guidelines. School-based prevention programs aimed at CA are increasingly being used in Norwegian schools. The guidance on how prevention can be carried out in group-based settings through the school health service are poor.
Aim: To explore SNs experiences with preventing CA through group-based settings in primary school.
Method: The study has a qualitative design with a phenomenological-hermeneutic approach. Strategic sampling was used where individual interviews with nine SNs from various municipalities in Norway. The data were analyzed using Braun & Clarke's reflexive thematic analysis.
Findings: The study showed that school nurses agreed on the significance of a group-based approach in preventing VINR. However, it turned out that there were great variations in how and to what extent this was carried out in the various municipalities. Two overarching themes were identified in the analytic process: (1) Children need a language for CA and (2) A team around the student – stronger together for the best interest of the child. The degree of interdisciplinary collaboration and municipal anchoring influenced the SNs experience of coherence in this field. Group-based interventions was perceived as both time-saving and meaningful but was often deprioritized when scheduled tasks had to be prioritized.
Conclusion: Results from this study highlight the need for school-based intervention programs targeting CA to be enshrined as something obliged to do in the national guidelines for the school health service, in order to ensure that all children have equal access to preventive health knowledge. Collaboration with school staff, especially after the new school curriculum in 2020, provides opportunities for interdisciplinary collaboration in delivering school-based prevention programs targeting CA. The necessity of defining a framework for this collaboration is also present. Skriv til Marianne Øyhus