Eg toler å høyre alt! - Ein kvalitativ studie av profesjonsutøvarar sin tilstedeværelse i møte med det sårbare barnet

Abstract

Temaet for denne studien er å setje eit søkjelys mot korleis profesjonsutøvarar opplev eigen tilstedeværelse i møte med eit sårbart barn. Føremålet med denne forskinga er å få auka kunnskap om kva som er viktig i vanskelege samtalar med sårbare barn. Studien har som utgangspunkt følgjande problemstilling:

Kva opplever profesjonsutøvarar som meiningsfylt i eigen tilstedeværelse i møte med det sårbare barnet?

For å svare på problemstillinga har eg, i tråd med kvalitativ metode, brukt semistrukturert intervju av fire profesjonsutøvarar. Det er to som jobbar i politiet og arbeidar med avhøyr av barn og to som jobbar i etatar der dei har terapeutisk samtalar med barn. Forskningsdeltakarane møter mellom anna barn som har vore utsett for vald og seksuelle overgrep, barn meg høgt skule-fråvær og det er barn som lev under ulike familiekonfliktar og andre alvorlege traume.

Gjennom analysen har eg kome fram til to kategoriar: «Det eg gjer for å få fram barnet si stemme» og «Roleg og trygg». Dette blir vidare belyst i samanheng med dei teoretiske perspektiva: intersubjektivitet, affektivinntoning, profesjonspersonleg kompetanse og kroppen sin betyding, toleransevindauget, trygghetssirkelen og den dialogiske samtalemodellen. Gjennom studien kjem det fram at profesjonsutøvarane opplev det som meiningsfylt å vere tolmodig, anerkjennande og gi barnet tid. Dei seier og at ein må tole å høyre alt det barnet har å fortelje, men at ein nokon gangar blir berørt. Gjennom eigen tilstedeværelse i møte med barnet er profesjonsutøvarane og opptekne av å finne eigen ro, som og kan gi barnet ro. Dei ynskjer å vere ein trygg base og vere til stades med heile seg, der dei tek ansvar i kontakten og relasjonen i møte med det sårbare barnet.

The theme for this study is to shine a spotlight on how professional practitioners experiences their own presence in an encounter with a vulnerable child. The purpose of this research is to gain more knowledge about what is important in difficult conversations with vulnerable children. The study is based on the following research question:

What do professional practitioners experience as significant in their own presence when in the meeting with the vulnerable child?

In order to answer the problem, I have in line with qualitative method, used semi-structured interviews with four professional practitioners. There are two who work in the police and work with questioning children and two who work in agencies where they have therapeutic conversations with children. The research participants meet, among other things, children who have been exposed to violence and sexual abuse, children who are frequently absent from school, children who live under various family conflicts and other serious trauma.

Through the analysis, I have come up with two categories. «What I do to bring out the child´s voice” and “Calm and secure”. This is further elucidated in connection with the theoretical perspectives: intersubjectivity, affect attunement, professional personal competence, and the importance of the body, the Window of Tolerance, the Circle of Security and the Dialogical Communication Method. Through the study, it emerges that the professionals experience as significant to be patient, appreciative and give the child time. They also say that you must tolerate hearing everything the child has to say, but that you are sometimes affected. Through their own presence in the meeting with the child, the professional practitioners are concerned with finding their own calm, which can give the child calm. They wish to be a safe base and to be present with their whole selves, where they take responsibility in the contact and relationship when meeting the vulnerable child.