Dansens plass i kroppsøvingsfaget: En kvantitativ studie om kroppsøvingslæreres selvoppfattede kompetanse, opplevde mestringstro og pedagogiske praksis ved bruk av dans i kroppsøving

Abstract

Forskning gjort på dansens plass i kroppsøvingsfaget i Norge er begrenset, til tross for de mange fordelene dans bringer med seg for helhetlig læring og utvikling samt dansens eksplisitte tilstedeværelse i læreplanen. Kroppsøvingslæreres nedprioritering av dans i faget i kombinasjon med usikkerhet rundt danseundervisning, indikerer et behov for økt oppmerksomhet og forståelse rundt tema. Dermed er hensikten med denne masteroppgaven å undersøke hvilke sammenhenger det er mellom kroppsøvingslærere sin selvoppfattede kompetanse og opplevde mestringstro, tilknyttet bruk av dans og danseundervisning i kroppsøving, med deres pedagogiske praksis. Videre tar studien sikte på å belyse hvor ofte, og gjennom hvilke pedagogiske tilnærminger kroppsøvingslærere implementerer dans i faget, om utdanningsbakgrunn og kjønn har betydning for opplevd mestringstro samt hvordan kroppsøvingslærere ønsker å heve egen kunnskap og kompetanse i dans.

I denne studien er kvantitativ metode er benyttet i form av en tverrsnittsundersøkelse. Datainnsamling er gjennomført gjennom et digitalt og anonymt spørreskjema. Utvalget består av norske kroppsøvingslærere (n = 43), som har undervist kroppsøving i grunnskolen under læreplanverket LK20.

Resultatene viser i gjennomsnitt at 9,3% av mengden kroppsøvingsøkter utvalget har i løpet av et typisk år har dans som hovedaktivitet, mens elementer av dans er til stede i 17,6% av øktene. Selv med noe variasjon, har kroppsøvingslærere i denne studien i gjennomsnitt en moderat til høy opplevd mestringstro tilknyttet danseundervisning, med en score på 3,2 (SD = 0,8). Høyere utdanningsbakgrunn i kroppsøving viser seg å ha en betydelig innvirkning (p = ,036) på opplevd mestringstro, mens kjønn ikke er av betydning (p = ,706). Ved bruk av og undervisning i dans, opplever 53,3% av kroppsøvingslærere i denne studien seg som komfortable, mens kun 20,9% som tilstrekkelig kompetente.

Studien indikerer også variasjoner i kroppsøvingslæreres pedagogiske praksis, men at en utforskende tilnærming til undervisning av dans oftest blir benyttet. Det fremkommer betydelige positive sammenhenger mellom kroppsøvingslæreres opplevde mestringstro, med både en utforskende (rs = ,511; p < ,001) og instruerende (rs = ,384; p = ,011) pedagogisk praksis. I likhet viser studien positive sammenhenger mellom kroppsøvingslæreres selvoppfattede kompetanse, med en utforskende og instruerende pedagogisk praksis.

I motsetning til tidligere antakelser og en rapport som viser at dans får lite oppmerksomhet i kroppsøvingsfaget i Norge, peker denne studien på at dans faktisk utgjør en vesentlig del av faget. Samtidig fremkommer det også et behov for både kunnskaps- og kompetanseheving innenfor dans blant kroppsøvingslærere, som understreker nødvendigheten av flere ressurser som kan bidra til utvikling innenfor dette området. Denne studien supplerer nye perspektiver til et fagfelt med lite nasjonal og internasjonal forskning på dansens plass i kroppsøvingsfaget.

Research on dance in physical education (PE) in Norway is limited, despite the many benefits that dance brings for holistic learning and development, as well as its explicit presence in the curriculum. PE teachers' downgrade of dance, combined with their uncertainty surrounding teaching dance, indicates a need for increased attention and understanding of the topic. Thus, the purpose of this master’s thesis is to examine correlations between PE teachers' self-perceived competence and perceived self-efficacy related to their use of dance and dance instruction in PE, with their pedagogical practices. Furthermore, this study aims to illuminate how often and through which pedagogical approaches PE teachers implement dance in the subject, whether educational background and gender influence perceived self-efficacy, and how PE teachers wish to enhance their knowledge and competence in dance.

A quantitative method in the form of a cross-sectional survey is used in this study. Data collection is conducted through a digital and anonymous questionnaire. The sample consists of Norwegian PE teachers (n = 43), who have taught PE in primary and/or secondary school under the Norwegian curriculum framework LK20.

The results show that on average, 9,3% of the PE sessions during a typical year feature dance as the main activity, while elements of dance are present in 17,6% of the sessions. Despite variations, PE teachers in this study have on average a moderate to high perceived self-efficacy related to dance instruction, with a score of 3,2 (SD = 0,8). Higher educational background in PE is shown to have significant impact (p = 0,036) on perceived self-efficacy, while gender is not significant (p = 0,706). 53,3% of the PE teachers in this study feel comfortable, while only 20,9% feel sufficiently competent with their use of dance and dance instruction.

This study also indicates variations in PE teachers' pedagogical practices, with an exploratory approach to teaching dance being most often used. Positive significant correlations emerge between PE teachers' perceived self-efficacy with both exploratory (rs = ,511; p < ,001) and instructive (rs = ,384; p = ,011) pedagogical practices. Similarly, this study shows positive correlations between PE teachers' self-perceived competence with both exploratory and instructive pedagogical practices.

In contrast to previous assumptions and a report indicating that dance receives less attention in PE in Norway, this study suggests that dance do constitute an essential part of the subject. Additionally, this study shows a need for both knowledge and competence enhancement in dance among PE teachers, highlighting the necessity for additional resources to support development in this field. It contributes new perspectives to a field with limited national and international research on the role of dance in PE.