Dannelsen av UNSCOP FNs spesialkomite for Palestina
Abstract
Storbritannia slet etter andre verdenskrig med å holde kontroll over konfliktene som pågikk, i deres mandatområdet Palestina. Den britiske regjeringen søke derfor hjelp hos FN, de sendte et brev til generalforsamlingen hvor de etterspurte en egen spesialkomite, for å løse Palestina-problemet. FN kunne ha presset Storbritannia til, å allerede på dette tidspunktet, gi fra seg mandatet over Palestina. FN siktet seg heller inn på en rådgivende rolle, og sa ja til å danne spesialkomiteen. Spørsmålene rundt hvordan spesialkomiteen skulle fungere og hvem fra hvilke land som skulle velges, bestemte generalforsamlingen at skulle være førstekomiteens ansvar. Førstekomiteen delegerte oppgaven videre til en sub-komite, de skrev opp et forslag som ble lagt foran generalforsamlingen, som deretter stemte det igjennom.
Etter forslaget ble vedtatt ble UNSCOP etablert, 15. mai 1947. Denne spesialkomiteen besto av representanter fra elleve land, to fra samveldet av nasjoner, to vest-europeiske land, to asiatiske land, to øst-europeiske land og tre latinamerikanske land. Målet med fordelingen av medlemslandene, var å skape så mye nøytralitet innad i komiteen som mulig. Det var ingen av landene som hadde noe form for direkte link med Palestina fra før, og de latinamerikanske landene var også så langt borte geografisk, at det bokstavelig talt var på den andre siden av jorden. På tross av geografisk avstand og lite til ingen innsikt i situasjonen fra før, hadde representantene egne overbevisninger og politiske meninger som gjorde at de valgte sider.
Arabiske land rundt Palestina og det høyere arabiske råd, var tydelige fra starten av at det eneste alternative de kunne godta, var at britene gav fra seg mandatet sitt og erklærte Palestina for en selvstendig nasjon. I begynnelsen kunne dette ha vært mulig, for fire av medlemmene i komiteen mente at Palestina burde være en binasjonal stat, og tre medlemmer var enda ikke bestemt for eller i mot. Da spesialkomiteen heller stemte igjennom at Palestina skulle deles, bestemte araberne seg for å kjøre en full kommunikasjonsboikott. Da komiteen var i Palestina, i utgangspunktet for å møte med både sionistene og araberne, benyttet sionistene muligheten til å kommunisere med UNSCOP. At sionistene var med i forhandlingene rundt delingen, og ikke araberne, bidro til å farge resultatet.