«Du skal ikke prøve å fortelle disse folkene at huldufólk ikke finnes!» --En etnografisk studie av alver, huldufólk, álagablettir og deres plass i islendingers landskapsforståelse

Abstract

I denne masteroppgaven ser jeg på hvilken plass alver, huldufólk og álagablettir, har i islendingers landskapsforståelse. For å finne svar, er det også satt spørsmålstegn ved dannelsen av denne forståelsen. En del av svaret mener jeg ligger i sanseapparatet, noe av det viktigste for å bygge forståelse og kunnskap. Dette viser jeg gjennom informanters utsagn og fortellinger, samt noen eksempler hvor jeg selv hadde ubevisste kroppslige endringer, etter å ha hørt disse. Her benyttes blant annet Tim Ingolds begrep «landscape» og «taskscape», samt Gaston Bachelards “muscular consciousness” som tolkningsverktøy, sammen med refleksjoner rundt hvordan vi mennesker ser forskjellig, grunnet ulike forståelseshorisonter (Gadamer, 1986).

Funnene viser hvordan fortellingene og vesenene blir lagret som kroppslig erfaring, og en del av det landskapet islendinger ser og lever i. Til tross for Jónssons (1895) utsagn om at alvene for lengst er døde og begravet på Island (Jónsson, 1895, s. 103), argumenterer jeg for at vesener som alver og huldufólk, samt álagablettir, fremdeles er levende og viktige for islendinger i dag. For enkelte er de tabubelagt og noe man ikke snakker høyt om, men noe som kommer til uttrykk gjennom respekt for vesenene, stedene og de tilknyttede normene og reglene. Dette kommer frem i den delen av empirien som snakker om álagablettir, og den som viser til konsekvenser av fortellingenes manifestering, som eksempelvis veiarbeid og snøskredet i Goðdalur. Slik empirien min også viser, er vesenene forankret i natur og landskap gjennom fortelling, og bidrar således med å skape minnesmarkeringer, som erstatter slottene og herregårdene Island ikke har. Fortellingene forstås dermed som en måte å videreføre, samt vedlikeholde kulturarven på. Jeg håper denne masteroppgaven kan bidra med et alternativt syn på Islands alver, huldufólk og álagablettir, samt oppfordre andre til å se på fenomener som ofte omtales som "overnaturlige", uavhengig om man tror på dem selv eller ikke. Ved første øyekast, kan denne type tematikk fremstå som uviktig og absurd for enkelte, men slik det kommer frem i mitt feltarbeid, kan det være viktig for mange mennesker.

Masteroppgaven er basert på seks måneders feltarbeid på Island, hvor jeg bodde i Reykjavík og Hólmavík. Fra disse basene har jeg kjørt både korte og lengre avstander for å snakke med mennesker fra ulike deler av Island. Med en fenomenologisk tilnærming, deltagende observasjon og andre metodiske strategier, har jeg forsøkt å skape en diatop, et rom hvor mening oppstår i dialog, hvor det blir mulig å snakke om «det umulige» og tabubelagte.

In this master's thesis, I explore elves, huldufólk and álagablettir's place in Icelanders' understanding of the landscape. To find answers, questions have also been raised about the formation of this understanding. Part of the answer, I believe, lies in the sensory apparatus, one of the most important things for building understanding and knowledge. I show this through informants' statements and stories, as well as some examples where I had unconscious bodily changes after hearing these. Here, among other things, Tim Ingold's (1993) terms “landscape” and “taskscape”, as well as Gaston Bachelard's “muscular consciousness” are used as interpretation tools, together with reflections on how we humans see differently, due to different horizons of understanding (Gadamer, 1986).

The findings show how the stories and beings are stored as bodily experience and part of the landscape Icelanders see and live in. Despite Jónsson's (1895) statement that the elves are long dead and buried in Iceland (Jónsson, 1895, p. 103), I argue that beings such as elves and huldufólk, as well as álagablettir, still are alive and important to Icelanders today. For some, they are taboo and something that is not spoken about aloud, but something that is expressed through respect for the beings, the places and the associated norms and rules. This comes out in the part of the empirical work that talks about álagablettir, and the part that refers to the consequences of the narrative's manifestation, such as roadworks and the avalanche in Goðdalur. As my empirical evidence also shows, the beings are rooted in nature and landscape through storytelling. In this way, they contribute to creating memorials, which replace the castles and manors that Iceland does not have. The stories are thus understood as a way of continuing and maintaining the cultural heritage. I hope this thesis can contribute with an alternative view of Iceland's elves, huldufólk and álagablettir, as well as encourage others to look at phenomena that are often referred to as "supernatural", regardless of whether they believe in them or not. At first glance, this type of topic may appear unimportant and absurd to some, but as my fieldwork shows, it can be important to many people.

The master's thesis is based on six months of fieldwork in Iceland, where I lived in Reykjavík and Hólmavík. From these bases I have driven both short and long distances to talk to people from different parts of Iceland. With a phenomenological approach, participant observation and other methodological strategies, I have tried to create a diatope, a space where meaning arises in dialogue, where it becomes possible to talk about "the impossible" and the taboo.