EKSPRESJON AV MERLIN I HUMANE MENINGEOMER – EN IMMUNHISTOKJEMISK STUDIE

Abstract

SAMMENDRAG

Bakgrunn: Omtrent 50% av sporadiske meningeomer viser NF2- mutasjon. Dette genet koder for merlin. Litteraturen viser divergerende funn når det gjelder ekspresjon av merlin i humane meningeomer.

Hensikt: Formålet med studien var å gjøre immunhistokjemi (IHC) på et stort antall humane meningeomer for å kartlegge uttrykk av merlin og dets kliniske rolle i disse svulstene.

Materiale og metode: 161 kasus undergikk standard immunhistokjemiske analyser med et polyklonalt antistoff mot merlin (C-terminal ende). Vurderingen av merlinekspresjon ble gjort subjektivt og ble gradert på en skala fra negativ til sterk (svak,- moderat,- sterk).

Resultat: Alle kasusene var immunoreaktive for merlin med varierende ekspresjon. Det var ingen korrelasjon mellom uttrykk av merlin og hhv. kjønn, lokalisasjon (konveksitet vs. skallebasis), subtype av meningeom, WHO grad eller tid til residiv.

Diskusjon: Til tross for at en stor andel meningeomer har NF2-genmutasjon, fant vi uttrykk av merlin i alle våre tumorer. Det kan tolkes dithen at det finnes alternative mekanismer for uttrykk av merlin til tross for genaffeksjon. Merlin hadde ingen klinisk relevans, spesielt ikke når det gjaldt tumorgrad eller prognose.

Konklusjon: Vi fant immunhistokjemisk merlin uttrykt i alle våre meningeomer, men denne ekspresjonen hadde ingen signifikant prognostisk eller diagnostisk verdi. Da en stor andel meningeomer har NF2-genaberrasjoner, så viser våre funn at immunhistokjemisk undersøkelse mht. merlinekspresjon ikke er en adekvat indirekte måte å påvise NF2-genendringer i disse svulstene.

ABSTRACT

Background: Around 50% of sporadic meningiomas harbor NF2-mutation. This gene codes for the protein merlin. The litterature is divergent when it comes to expression of merlin i human meningiomas.

Aim of the study: The aim of the study was to do immunhistochemistry (IHC) on large number of human meningiomas to find the degree of expression of merlin and its clinical role in these tumors.

Material and methods: Standard immunhistochemical analysis was used on 161 human meningiomas. It was used a polyclonal antibody against merlin (C-terminal). The assessment of the expression of merlin was done subjectively and graded from negative til strong (weak,- moderate,- strong) expression.

Results: All the human meningiomas was positive for merlin even though the expression was variable. It was no correaltion between expression of merlin and gender, localisation (convexity vs. skull base), subtype of meningioma, WHO grade or time for relapse.

Discussion: Even though a large amount of meningiomas harbor NF2-genemutation, there was expression of merlin in our cases. This can be interpreted as if there is alternative mechanisms for expression of merlin even though the gene is somehow affected. Merlin had no clinical relevanse. In particularly not when it comes to tumorgrade og prognosis.

Conclusion: We found immunhistochemical merlin expressed in all our cases. This expression had no significance for prognosis. Since a large amorunt og meningiomas harbor NF2-genetic abberations, this might be interpreted as IHC is not an adequate methode for indirect detection of NF2-geneabberations in human meningiomas.