Oppfølging av pasientenes legemiddelbehandling i sykehjem – en kvalitativ studie av sykepleiers opplevelser

Abstract

Bakgrunn: Bakgrunnen for denne masteroppgaven var å undersøke sykepleiere i sykehjem sin rolle i legemiddeloppfølgingen av pasientene. Andelen eldre i Norge er økende, i tillegg til at samhandlingsreformen førte flere av de eldste og sykeste inn i sykehjem. Dette medfører flere aldersrelaterte sykdommer og mer legemiddelbruk hos beboerne. Legemidler kan være av stor verdi for pasienten, men krever at personellet har tilstrekkelig kompetanse til å hindre uheldig legemiddelbruk. Med lav legedekning, havner denne oppgaven gjerne hos sykepleieren. Hensikten med denne studien er dermed å utforske hvordan sykepleiere i sykehjem forstår sin rolle i det å følge opp og observere legemiddelbehandlingen av eldre sykehjemsbeboere, og hva de opplever at fremmer og hemmer en slik oppgave.

Metode: Studien benyttet seg av kvalitativ metode i form av strukturerte fokusgruppeintervjuer. Tre fokusgruppeintervjuer med 2-6 deltakere ble utført i tre ulike sykehjem i distriktskommuner i Trøndelag, Norge. Totalt 12 sykepleiere ble intervjuet, med 8-34 års erfaring som sykepleier. Datamaterialet ble analysert med systematisk tekstkondensering.

Resultat: Sykepleierne beskriver legemiddeloppfølging som en del av det daglige arbeidet; det å observere virkning og bivirkning. Legesamarbeidet uttrykkes som en viktig faktor for å få utført denne oppgaven godt. De opplever å i større grad bli sett på som likeverdige og å kunne diskutere sammen med legen nå enn før i tiden, men begrenset legetilgang, manglende geriatrisk kompetanse hos legen, og varierende åpenhet for innspill, hemmer samspillet. Det var delte meninger om hvor stort handlingsrom sykepleierne ønsket. Sykepleierne hadde heller ikke så mye tid i direkte pleie hos pasienten som de ønsket for å kunne utføre oppfølgingen, og må basere seg på informasjon fra andre mindre kompetente faggrupper, som hjelpepleiere og assistenter. Mangel på tid og ressurser hemmet legemiddeloppfølgingen, mens kunnskap og erfaring hos sykepleieren fremmet den.

Konklusjon: Resultatet av denne studien viser at sykepleiere i sykehjem tar ansvar for og har en viss kompetanse innenfor legemiddeloppfølging. Legesamarbeidet er en spesielt viktig faktor som påvirker legemiddeloppfølgingen i stor grad. For lite tid og bemanning uttrykkes av sykepleierne som den viktigste begrensningen for optimal legemiddeloppfølging. Per i dag fungerer legemiddeloppfølgingen i sykehjem, takket være sykepleiere med lang erfaring, men med en framtid med sykepleiermangel er systemet sårbart.

Background: The background for this master's thesis was to investigate the role of nurses in nursing homes in the follow-up of the patients' medications. The number of elderly people in Norway is increasing, and in addition a bigger proportion of the oldest and sickest patients were moved from hospitals to nursing homes due to the “Samhandlingsreform”. This results in more age-related diseases and increased drug use among the residents. Drugs can be of great value to the patient but require the staff to have sufficient competence to prevent adverse drug effects. With a low doctor coverage, this task often falls to the nurse. The purpose of this study is thus to explore how nurses in nursing homes understand their role in following up and observing the drug treatment of elderly nursing home residents, and what they experience promotes and inhibits such a task.

Method: This study uses a qualitative method in the form of structured focus group interviews. Three focus group interviews with 2-6 participants were conducted in three different nursing homes in district municipalities in Trøndelag, Norway. A total of 12 nurses were interviewed, with 8-34 years of nursing experience. The data material was analyzed with systematic text condensation.

Result: The nurses describe medication follow-up as part of their daily work; observing effects and side effects. The collaboration between doctors is expressed as an important factor in getting this task done well. They experience to a greater extent being seen as equals and being able to discuss with the doctor now than in the past. On the other hand, limited access to doctors, lack of geriatric competence on the doctor's part, and varying openness to input, inhibit this interaction. There were divided opinions about how much leeway the nurses wanted. The nurses did not have as much time in direct care with the patient as they wanted to be able to carry out the medication follow-up. They have to rely on information from other less competent professional groups, such as nursing assistants and assistants. Lack of time and resources hampered medication follow-up, while the nurse's knowledge and experience promoted it.

Conclusion: The results of this study show that nurses in nursing homes take responsibility for and have a certain competence in medication follow-up. The doctor's collaboration is of particular importance which affects medication follow-up to a large extent. Insufficient time and staffing are expressed by the nurses as the most important limitation for optimal medication follow-up. As of today, drug follow-up works in nursing homes, thanks to nurses with long experience, but with a future of nursing shortages the system is vulnerable.