Pasientforløp i Helse Sør-Øst: En kvalitativ studie om forståelse, definisjon og utforming av pasientforløp, og det standardiserte pasientforløpets koordinerende potensiale innenfor og på tvers av helsetjenestene
Student paper, others
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3021317Utgivelsesdato
2022Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Helsesektoren i Norge er stadig under utvikling. For å kunne tilby helhetlige tjenestetilbud til pasienter kreves god samhandling og tilstrekkelig verktøy for kommunikasjon og koordinering. Med utgangspunkt i SINTEF sitt Pathway prosjekt, som denne forskningsrapporten utgjør et bidrag til, tar vi for oss følgende problemstilling: Hva utgjør et pasientforløp? Og på hvilken måte kan standardiserte pasientforløp påvirke helsepersonells utfordringer tilknyttet koordinering innad og på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten? Videre er problemstillingen operasjonalisert i tre spesifikke forskningsspørsmål. Ved disse ønsker vi å avdekke (1) hvordan et pasientforløp forstås, defineres, bør utformes og modelleres, (2) hvilke utfordringer helsepersonell møter i koordineringen av pasientforløp, og (3) på hvilken måte standardiserte pasientforløp kan påvirke disse og videre forbedre koordinering. Forskningsspørsmål 1 tar utelukkende for seg vårt forskningsoppdrag for SINTEF Digital.
Først, blir foreliggende forskningslitteratur på feltet og teorier om prosessmodellering, modelleringsspråk og SINTEFs eget Customer Journey Modelling Language fremlagt. Videre redegjør vi for hvordan standardiserte pasientforløp kan ses i lys av teorier om koordineringsmekanismer og relasjonell koordinering. Avslutningsvis foreslår vi en modell som knytter aktualiseringen av tematikken, litteraturgjennomgangen om pasientforløp og de teoretiske perspektivene sammen.
For å svare på problemstillingen, har vi i dette forskningsprosjektet valgt å gjennomføre dybdeintervjuer med ti informanter i caseregionen helse Sør-Øst, som jobber med pasientforløp fra enten et klinisk, koordinerende / administrativt og/eller teknisk utgangspunkt, på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten. I intervjuene kommer det tydelig frem at pasientforløp er et flytende begrep, men at det likevel foreligger konsensus av dets natur på tvers av institusjoner. Videre avdekker vi hvordan et pasientforløp burde utformes og hva det burde inneholde. Flere innspill som ulike aktører, tid, avtaler, behandlinger, kommunikasjonskanaler og medisiner kommer til utrykk her. Studien viser også til hvordan det i stor grad er mangel på felles metodikker og verktøy for å modellere og beskrive pasientforløp, og hvordan behovet for et felles modelleringsspråk som CJML generelt er utbredt. I analysen blir det også avdekket hvordan flere av utfordringene tilknyttet koordinering, kan tilskrives fragmenterte helsetjenester organisert i siloer. Dette får videre konsekvenser for IKT-systemene og resultater-, budsjetter- og effektivitetsmålinger i tilknytning til pasientforløpet. Gjeldende utfordringer medfører at informasjonsdelingen mellom de ulike helsetjenestene både går tregt og er mangelfull, noe som videre får konsekvenser for pasientens behandling og sikkerhet. Samtlige informanter, hadde tiltro til at standardiserte pasientforløp kunne bidra til bedre koordinering og informasjonsflyt, ved å tydeliggjøre omsorgsprosessen og føre til felles mål, kollektiv kunnskap og gjensidig respekt. Videre ga informantene en god del innspill på hvilke hensyn som må tas ved utvikling og implementering av standardiserte pasientforløp. Klinisk autonomi, individuell og lokal tilpasning, samt brukermedvirkning fremkom som sentrale punkter her.
Basert på funnene fra analysen, diskuteres det videre hvordan vi kan forstå de ulike tolkningene av pasientforløpet. Samtidig diskuteres det i hvilken retning SINTEF kan videreutvikle CJML, og hvordan et felles modelleringsspråk for å visualisere pasientforløp, kan forbedre koordinering og samhandling mellom de ulike helsetjenestene. Deretter drøftes utfordringene opp mot kjente problemstillinger som fremlegges blant annet i flere offentlige dokumenter og annen forskning på feltet. Videre diskuteres ulike hensyn og utfordringer som må tas i betraktning for at slike standardiserte pasientforløp, som går på tvers av spesialist- og primærhelsetjenestene, skal kunne fungere i praksis. Avslutningsvis benyttes de teoretiske perspektivene om koordineringsmekanismer og relasjonell koordinering, for å drøfte på hvilken måte standardiserte pasientforløp kan fungere som koordineringsmekanisme. Og dermed kunne føre til bedre samhandling og koordinering i pasientforløpet på tvers av helsetjenestene.