Ombruk av bygningsmaterialer - Casestudie av ombruk av betong og vinduer fra et riveperspektiv

Abstract

FNs siste klimarapport, omtalt som "kode rød" for menneskeheten, konstanterer at det haster å redusere dagens forbruk og utslipp for å kunne nå Parisavtalens mål om å redusere global oppvarming til 1,5°. Bygg- og anleggsbransjen står for en stor andel av utslippene i Norge, i tillegg til at det er den bransjen som genererer mest avfall. For å få til en grønn omstilling i bransjen kreves det en endring i måten vi ser på bygg og bygningsmaterialer. En måte å gjøre dette på er å forlenge bruken av bygninger i sin helhet og ta vare på bygningsmaterialer ved riving, slik at en mer sirkulær byggebransje kan vokse frem.

Denne masteroppgaven belyser argumenter for og mot riving av bygg som ikke har nådd sin tekniske levetid, og stiller spørsmål ved om ombruk kan være en del av løsningen for å gjøre slike beslutninger mer bærekraftige. I tillegg undersøkes ulike allokeringsmetoder for livssyklusanalyse, for å finne ut hvilke som gir et mest mulig rettferdig resultat ved ombruk av bygningsmaterialer. Det er valgt å se nærmere på et spesielt case, næringsbygget Galleri Oslo på Grønland i Oslo. Spørsmålene er besvart ved hjelp av et litteraturstudium, befaring av bygget og en overordnet miljøsystemanalyse av utvalgte materialer, inkludert fordeling av karbonbesparelser på brukssyklusene med fire ulike allokeringsmetoder.

Resultatene fra miljøsystemanalysen viser at det er store besparelser å hente ved å ombruke betong og vinduer fra caseprosjektet. Ombruk av hulldekker ga klart størst miljøgevinst, med en besparelse på totalt 2 590,7 tonn CO2-ekvivalenter. Restlevetiden til materialene utgjorde den største usikkerheten ved beregningen, og betraktes å være den begrensende faktoren for ombruk av vinduer fra eldre bygg. For å kunne utnytte materialene fra vinduene viser resultatene at kreativ ombruk, ved å sette sammen flere vinduselementer til en glassfasade med bedre U-verdi, gir gode besparelser og en mer forutsigbar restlevetid for produktet.

Allokering av resultatene med ulike metoder, fordelt på både donorbygg og nybygg med ombrukte materialer, viser at valg av fordeling har stor betydning for miljøgevinsten for de to prosjektene. For vinduer er det mest rettferdig å benytte cut-off metoden, ettersom restlevetiden og kvaliteten kan være svært uforutsigbar. For betong kan det være mer rettferdig å bruke metoden basert på SIA 2032, som fordeler utslippene på andel av levetiden betongen er i det respektive bygget. Feil valg av allokeringmetode kan føre til grønnvasking av prosjekter, eller at bærekraftige alternativer skrotes fordi de fremstår mindre gunstige enn de er.

The UN's latest climate report, referred to as "code red" for humanity, states that it is urgent to reduce current consumption and emissions, in order to achieve the Paris Agreement's goal of reducing global warming to 1.5°. The construction industry accounts for a large share of Norways carbon emissions, in addition to being the industry that generates the most waste. In order to create a green transformation in the industry, a change in the way we look at buildings and building materials is required. One way to do this is to extend the use of buildings and take care of building materials during demolition, so that a more circular construction industry can emerge.

This master's thesis sheds light on arguments for and against the demolition of buildings that have not yet reached their technical lifetime and questions whether reuse can be part of the solution to make such decisions more sustainable. In addition, various allocation methods for life cycle analysis are examined to find which ones give the most fair result when reusing building materials. It has been decided to take a closer look at a special case, the commercial building Galleri Oslo located at Grønland in Oslo. The questions are answered by means of a literature study, an on-site inspection of the building and an overall environmental system analysis of selected materials, including the distribution of carbon savings on the use cycles with four different allocation methods.

The results from the environmental system analysis show that there are large savings to be made by reusing concrete and windows from the case project. Reuse of hollow-core elements provided the greatest environmental benefit, with a saving of a total of 2 590.7 tonnes of CO2-equivalents. The service life of the materials constituted the greatest uncertainty in the calculation, and is considered to be the limiting factor for reuse of windows from older buildings. In order to be able to utilize the materials from the windows, the results show that creative reuse by assembling several window elements into a glass facade with a better U-value provides good savings and a more predictable remaining service life for the product.

Allocation of the results with different methods, distributed on both donor buildings and new buildings with reused materials, shows that the choice of distribution is of great importance for the environmental benefit for the two projects. For windows, it is most fair to use the cut-off method, as the remaining service life and quality can be very unpredictable. For concrete, it may be fairer to use the method based on SIA 2032, which distributes the emissions by proportion of the service life of the concrete in the respective building. The wrong choice of allocation method can lead to greenwashing of projects or that sustainable alternatives are declined because they appear less favorable than they are.