"Playing Chicken" with Populations Migrant Instrumentalization and the Schengen Area

Abstract

Midt under Kabuls fall til Taliban i august 2021, fryktet mange i Europa en ny flyktningkrise i kaoset som fulgte, da internasjonale samarbeidspartnere forsøkte å evakuere av så mange av sine egne borgere som overhodet mulig ut av Afghanistan. Talspersoner for Iran og Pakistan, blant flere andre nasjoner, signaliserte tidlig sin motvilje mot å ta imot en strøm av nye flyktninger uten videre økonomiske insentiver. Europa svarte raskt på dette problemet ved å koble motivasjon til samarbeid. På samme tid så vi en begynnende krise ved grensen til Hviterussland. Flyktninger, lokket av et løfte om en enkel reise inn i EU, hopet seg opp ved grensen og ble instruert om hvordan de kunne komme seg forbi hindringene som var satt opp for å skille Hviterussland fra sine naboer i vest. Disse, og andre eksempler, illustrerer en ny type trussel som har blitt mer vanlig i løpet av de siste tiårene. Denne trusselen, i form av en slags tvangsforhandling, har skapt mange problemer for den konvensjonelle forståelsen av makt og tvangsbruk i internasjonale relasjoner. Mens konvensjonelle former for maktbruk, som økonomiske sanksjoner, militærmakt, osv., favoriserer den sterkeste aktøren, har instrumentalisering av flyktninger, gjennom bruken av «demografiske bomber» vært et nyttig virkemiddel for de svakere. Mange vil kanskje peke på at EU bruker eksternalisering og sekuritisering når det gjelder migrasjon, men jeg vil i denne oppgaven vise til en annen tilnærming. Jeg undersøker eksempler hvor eksterne aktører aktivt utnytter eller manipulerer strømmer av mennesker på flukt, for å oppnå politiske mål mot EU. Gjennom en «makrokomparativ» analyse, Qualitative Comparative Analysis (QCA), ser jeg nærmere på eksempler på instrumentalisert migrasjon i perioden 2008-februar 2022. Funnene her tyder på at migrasjon som er instrumentalisert av samarbeidsaktører, er et effektivt virkemiddel i å påvirke EU politisk.

Amidst the fall of Kabul to the Taliban in August 2021 and the scramble of international coalition partners to evacuate staff, a new instance of mass migration seemed to loom over Europe as the humanitarian situation quickly deteriorated. Spokesmen for Iran, Pakistan, and others signaled their positions on receiving new refugees, and Europe quickly responded to contain the problem, linking inducements to acquiescence. At the same time, a crisis began to brew on the borders with Belarus. Migrants, lured by the promises of easy access to the EU, found themselves stranded along the border with instructions on how to best penetrate the hastily constructed obstacles separating Belarus from its Schengen neighbors. These and other examples illustrate a different type of threat that has become common in recent decades. This threat, a form of coercive bargaining, causes several problems for a conventional understanding of power and coercion in international relations. For while conventional forms of coercion—economic sanctions, military force, etc.—favor the stronger actor, migrant instrumentalization through the use of “demographic bombs” has been shown to be a powerful tool of weaker states. While scholars might quickly point to EU externalization and securitization in regard to migration, this paper adopt a different approach. In it, I examine instances of external actors actively exploiting or manipulating these population flows to achieve political ends vis a vis the EU. This is done through the novel use of the “macro-comparative” methodology of Qualitative Comparative Analysis (QCA) to examine instances of instrumentalized migration across cases from 2008-February 2022. The findings of this research suggest that migration that is instrumentalized by cooperative actors is a highly effective form of soft political coercion against the EU.