De bærer på et enormt ansvar, og passer på sine omsorgspersoner når de heller burde leke og bare fått lov til å være barn

Abstract

Temaet for denne masteroppgaven handler om barn som pårørende av foreldre med rusmiddelproblemer. Forskning viser at barn i slike livssituasjoner tidligere var betegnet som de «usyngelige», «skjulte» og «glemte» barna (Gautun, 2006; Huitfeldt, 2009; Humerfelt, 2014). Uavhengig av hvilke typer rusmidler foreldre misbruker, vil barna være skadelidende som følge av belastningene rusproblemene medfører. Mange barn opplever redsel og skam tilknyttet foreldrenes rusmiddelproblemer, i tillegg til at de viser sterk lojalitet, tillit og kjærlighet til foreldrene sine. Barn som pårørende av foreldre med rusmiddelproblemer utgjør en stor og sårbar gruppe i samfunnet vårt, med høy risiko for å utvikle ulike psykososiale vansker og skjevutvikling. Dersom barna ikke blir identifisert, foreligger det en ytterligere risiko ved at de ikke får den oppfølgingen de trenger. Alle ansatte i barnehager har plikt til å følge med, og melde fra til barnevernet dersom de oppdager forhold som kan være skadelig for barnet, noe som står forankret i barnehageloven § 46 (Bunkholdt & Kvaran, 2021). Oppgaven belyser problemstillingen: «Hva anses å være de største utfordringene i arbeidet med å identifisere barn som pårørende av foreldre med rusmiddelproblemer i barnehagen?». Denne besvares ved hjelp av en kvalitativ intervjustudie med to barnevernskonsulenter, samt to psykologspesialister i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Formålet med forskningsprosjektet har vært å tilegne meg selv mer kunnskap og forståelse omkring hvorfor barn i slike livssituasjoner kan være vanskelig å identifisere. Funnene viser at det er mye skam knyttet til rus, og at det derfor kan være vanskelig å prate med både barn og foreldre om belastninger og konsekvenser som følge av foreldrenes rusmiddelproblemer. Kunnskap og kompetanse trekkes frem som sentralt i arbeidet med identifisering av barn som pårørende av foreldre med rusmiddelproblemer, samt viktigheten av å ikke gi slipp på egen magefølelse dersom man mistenker at et barn lever med sviktende omsorg hjemme, til det motsatte er bevist. Videre viser funnene at det er nødvendig med et tverrfaglig samarbeid som fungerer godt på tvers av ulike instanser, slik at man kan gi både barn og foreldre de hjelpebehovene de trenger. Funnene peker særlig på et ønske om mer samarbeid mellom barnehager og barnevernstjenesten.

This master thesis is about children as relatives of parents with substance abuse problems. Previous research shows that children in such life situations have been described as the “invisible”, “hidden” and “forgotten” children (Gautun, 2006; Huitfeldt, 2009; Humerfelt, 2014). Regardless of what types of drugs parents abuse, the children will be severely affected by the stresses of intoxication. Many children experience fear and shame associated with their parent’s drug problems, in addition to showing strong loyalty, trust and love for their parents as well. Children as relatives of parents with substance abuse problems constitute a large and vulnerable group in our society, with high risk of developing various psychosocial difficulties and skewed development. If the children aren’t identified, there is an additional risk that they never receive the follow-up they need. In kindergarten, all employees have a duty to follow up and report to the child welfare service if they discover conditions that may be harmful to the children, which are enshrined in Barnehageloven § 45 (Bunkholdt & Kvaran, 2021). The thesis sheds light on the issue: “What are considered challenges with the work of identifying children as relatives of parents with substance abuse problems in kindergarten?”. It is answered by means of a qualitative interview study with two child welfare consultants, as well as two psychologist specialists at BUP. The purpose of this research project is to acquire myself more knowledge and understanding about why children in this group can be difficult to identify. The results shows that there is a lot of shame associated with intoxication, and that it can therefore be difficult to talk to both children and parents about their intoxication problems. Knowledge is highlighted as a central part in identifying children as relatives of parent with substance problems, as well as not letting go of your own gut feeling if you suspect that a child is living with failing care at home, until proven otherwise. Furthermore, the results shows that it´s necessary to have an interdisciplinary collaboration that works well across different arenas, so that both children and their parents can be given the help they may need. Last, the results point particularly to a desire for more cooperation between kindergartens and the child welfare service.