Betydningen av leie-til-eie avtaler for førstegangskjøpere i boligmarkedet

Abstract

Sammenliknet med andre land kjennetegnes det norske boligmarkedet av en høy eierandel. Dette følger delvis som et resultat av den norske boligmodellen, hvor sterke insentiver og fordeler ved å eie bidrar til å nå målsetningen om at flest mulig skal eie egen bolig. De seneste årene har den sterke boligprisveksten derimot gjort det vanskeligere for førstegangskjøpere å etablere seg i boligmarkedet, og kravet til egenkapital har økt betraktelig. Som et tiltak mot dette er det i flere norske byer innført såkalte leie-til-eie avtaler, som har til hensikt å hjelpe flere førstegangsetablerende inn på boligmarkedet. Formålet med denne oppgaven er derfor å undersøke hvorvidt tilbudet av leie-til-eie avtaler faktisk gir en positiv sammenheng mellom førstegangskjøpere og deres etableringsmuligheter i boligmarkedet. Vi benytter oss av kvartalsvise observasjoner for byene Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim i årene 2008 til 2020.

Vi estimerer først en statisk modell, hvorav den med faste effekter og sesongkorrigering tyder på å være den beste modellspesifikasjonen. Ettersom det videre kan argumenteres for at valget om å investere i bolig avhenger av økonomiske tilstander i tidligere perioder, eksempelvis gjennom forventningsmekanismer, har vi valgt å estimere tilsvarende modell med effektforsinkelser av forklaringsvariablene. Vi finner en positiv sammenheng mellom leie-til-eie avtalene og antallet førstegangskjøpere som andel av omsatte boliger, hvor resultatene både er statistisk og økonomisk signifikante. I tillegg er det gjennomført en rekke sensitivitetsanalyser for å undersøke robustheten til den foretrukne modellspesifikasjonen. Resultatene fra sensitivitetsanalysene tyder på at den foretrukne modellspesifikasjonen er robust. Vi konkluderer avslutningsvis med at leie-til-eie avtaler har en positiv effekt på førstegangskjøpernes etableringsmuligheter i boligmarkedet.

Compared to other countries, the Norwegian housing market is characterized by a high share of ownerships. This is partly a result of the Norwegian housing model, where incentives and benefits of owning contribute to achieving the goal in which as many people as possible will be homeowners. As a consequence of the recent years strong increase in housing prices, followed by a considerably increase in the requirement for equity, first-time buyers find it difficult to establish themselves in the housing market. As an initiative against this, the concept of rent-to-own agreements has been introduced in several Norwegian cities, which are intended to help first-time buyers establish in the housing market. The purpose of this thesis is therefore to investigate whether the rent-to-own agreements actually give a positive relation between first-time buyers and their establishment opportunities in the housing market. We use quarterly observations for Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø and Trondheim in the years 2008 to 2020.

We first estimate a static model, in which the one estimated by fixed effects and seasonal adjustments appears to be the best specified model. As it can be argued that the choice to invest in housing depends on economic conditions in previous periods, through, e.g., expectation mechanisms, we further estimate an equivalent model, but with lags of the explanatory variables. We find a positive relation between the rent-to-own agreements and the number of first-time buyers as a proportion of sold homes. The results are both statistically and economically significant. In addition, a number of sensitivity analyzes have been performed to examine the robustness of the preferred model specification. These results support that the preferred model specification is relatively robust. At last, we conclude that the rent-to-own agreements seem to have a positive effect on first-time buyers establishment opportunities in the housing market.