Naturfilosofi i antropocen - Orientering mot anerkjennelse og ansvar

Abstract

English summary The aim of the dissertation is to develop, articulate and defend an ethical orientation towards nature. Its main claim is that nonhuman organisms and species, and places other than those made by humans, in the course of natural history have achieved unique, wild values, and that in the Anthropocene, when humans have acquired the power to change nature all over the planet, a historically new responsibility for this nature and these values emerges. The dissertation articulates this responsibility as a historically rooted imperative: You must act, and thinking and practice must be arranged, in such a way that you do not further contribute to the loss of integrity, value, and ability to produce and maintain diversity in nonhuman nature.

This way of thinking is developed through a critical reading of a number of thinkers, including T.W. Adorno, G.W.F. Hegel, A.N. Whitehead, H. Jonas, J.B. Callicott and H. Rolston. With a revised reading of Hegel as a point of departure, the dissertation advocates an acknowledgement of nonhuman nature. As a condition for such acknowledgement, emphasis is placed on so-called negative experiences, where people’s practices and ways of thinking encounter contradictions, violations, or experience a form of resistance or change of direction. It is especially in such experiences that a more-than-human nature becomes apparent.

On this background, the dissertation outlines an ontology of nature where non-human materials, organisms, species and wilderness are understood as active, procedural and relational, with their own “projects”, in which values are achieved. In the Anthropocene, humans can become aware of such values via negative, in damage done to nature. Historically specific experiences with such damage provide clues to an ethical reorientation towards acknowledgement of nature, and historical changes in human power, freedom and knowledge in relation to nature makes new responsibility arise.

Norsk sammendrag Avhandlingens siktemål er å utvikle, artikulere og forsvare en etisk orientering overfor naturen. Dens hovedpåstand er at andre organismer og arter enn mennesket, og andre steder enn de mennesker har laget, i løpet av naturhistorien har oppnådd unike, ville verdier, og at i antropocen, når mennesker har fått makt til å endre natur overalt på kloden, oppstår et historisk nytt ansvar for denne naturen og disse verdiene. Avhandlingen artikulerer dette ansvaret som et historisk forankret imperativ: Du skal handle, og tenkning og praksis skal innrettes, slik at du ikke bidrar ytterligere til at den ikke-menneskelige naturen taper integritet, selvstendighet, verdi og evne til å frembringe og opprettholde mangfold.

Tankegangen utvikles gjennom en resonnerende og kritisk gjennomgang av en rekke tenkere, blant andre T.W. Adorno, G.W.F. Hegel, A.N. Whitehead, H. Jonas, J.B. Callicott og H. Rolston. Med fraspark i en revidert lesning av Hegel, tar avhandlingen til orde for en anerkjennelse av ikke-menneskelig natur. Som betingelse for anerkjennelse, legges det vekt på såkalt negative erfaringer, der menneskers praksiser og tenkemåter støter på motsetninger, brudd, eller en form for motstand eller retningsendring. Det er særlig i slike erfaringer at en mer-enn-menneskelig natur gir seg til kjenne.

Med dette utgangspunktet, tegner avhandlingen et omriss av en naturontologi der ikke-menneskelige materialer, organismer, arter og villmark forstås som aktive, prosessuelle og relasjonelle, med egne «prosjekter», der det oppnås verdier. I antropocen kan mennesker bli oppmerksomme på slike verdier via negativa, i skader gjort på naturen. Historisk spesifikke erfaringer med slik skade gir holdepunkter for en etisk reorientering mot anerkjennelse av natur, og historiske endringer i menneskers makt, frihet og kunnskap overfor naturen gjør at det oppstår et nytt ansvar for den.