Motivasjon og deltakelse i kroppsøving for elever med psykiske lidelser

Abstract

Formålet med masteroppgaven var å undersøke hvordan kroppsøvingslærere og helsepersonell i barne- og ungdomspsykiatrien kan motivere elever med psykiske lidelser til fysisk aktivitet og hindre frafall fra undervisning i kroppsøving. Erfaringer fra praksisfeltet tilsier at flere barn og unge med psykiske lidelser ender opp med fritak fra kroppsøvingsfaget. På bakgrunn av at det er gjennomført lite forskning angående denne tematikken tidligere, så vi på det som hensiktsmessig å forsøke å skape et bedre kunnskapsgrunnlag for hva som kan bidra til å motivere elever med psykiske lidelser til å være deltakende i kroppsøving og hindre frafall fra undervisning.

Tilnærmingen til studien er gjort ved bruk av en kvalitativ metode, hvor vi benytter oss av et fokusgruppeintervju med fire deltakere som representerer grunnskolen, universitetet og barne- og ungdomspsykiatrien. Vi har tatt utgangspunkt i en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming hvor vi forsøker å beskrive deltakernes subjektive opplevelser av fenomenet, og videre tolker datamaterialet for å forsøke å få en dypere forståelse av deltakernes subjektive opplevelser. I analyseprosessen benyttet vi oss av Braun & Clark (2006) sin tematiske analyse, som resulterte i fire hovedtema med herunder tolv undertema.

Studiens hovedfunn viser at det er flere elever med psykiske lidelser som engster seg for å delta i kroppsøvingsundervisning, og da spesielt elever på ungdomsskolen. Det kommer frem at det er flere ulike grunner til at elevene engster seg, som utydelige rammer, redsel for å ikke prestere, lave mestringsforventninger og garderobesituasjonen. Ved å jobbe med god tilrettelegging, bygge gode relasjoner og ha lavere forventninger til hva elevene trenger å prestere indikerer vår studie at det er bedre muligheter for å motivere elevene til å være deltakende i faget. I tillegg viser det seg at faktorer som variasjon, autonomi, mestring og hvilken målorientering læreren legger opp til kan være viktige for at elevene skal oppleve indre- og/eller ytre motivasjon.

Studien konkluderer med at det er behov for flere ressurser i kroppsøvingsundervisningen og bedre samarbeid med ulike instanser, for å klare å legge til rette for en kroppsøvingsundervisning som gagner alle elever. Ut ifra våre funn er det viktig at lærere i større grad justerer forventningene til elevene og at kroppsøving ikke nødvendigvis behøver å være så mye og så krevende. Litt fysisk aktivitet er bedre enn ingenting, og kan i større grad føre til at elevene ønsker å være i fysisk aktivitet, og dermed legger grunnlaget for å oppnå livslang bevegelsesglede som er et av formålene med kroppsøvingsfaget. Vi trenger større kunnskap på det aktuelle området og vi trenger kompetente lærere og helsepersonell som forsøker å legge til rette for å redusere fritak fra kroppsøving blant barn og unge.

The purpose of this thesis is to investigate how teachers in physical education and health care professionals in child and adolescent psychiatry can motivate pupils with mental illnesses to reduce exemptions from physical education. Experience from the field shows that children and adolescents with mental illnesses tend to get exempted from classes in physical education. Little research has been done on this subject, which is why we wish to bring this issue to attention. In turn, we can gain knowledge about how to motivate students to participate in physical education and exemptions from these classes.

The study is based on a qualitative method, in which a focus group interview was conducted with 4 participants representing primary school, university, and child and adolescent psychiatry. We’re taking a hermeneutic-phenomenological approach where we try to describe the participants subjective experience of the phenomena, and further interpret the results to gain a deeper understanding. During the analysis we used Braun & Clark’s (2006) thematic analysis, which resulted in four main themes and twelve subthemes.

The main findings of the study show that there are more students with mental illnesses that are anxious to participate in physical education, especially in middle school. There were shown to be several reasons for this anxiousness, for instance indistinct frameworks, fear of failure, low expectations of performance, and the locker rooms. The study suggests that students will become more motivated by facilitating, building strong relationships, and setting low expectations of performance. In addition, factors such as variation, autonomy, mastery and which goals the teacher sets could be important for the students to find inner and/or outer motivation.

The study concludes that there is a need for more resources and a better cooperation between the different authorities to promote a physical education that benefits all students. Our findings show that it is important for the teachers to adjust their expectations for the students, and that physical education does not necessarily need to be comprehensive or demanding. A little bit of physical education is better than nothing and could make students want to become more active and create a foundation for life-long joy of movement. We need more knowledge in this area, and we need competent teachers and health care professionals that facilitate a reduction in exemptions from physical education.