Trykkefrihet eller sensur? Den utøvende makts sensur av opposisjonsblader i Norge tidlig på 1820-tallet

Abstract

Målet med denne oppgaven er å få en forståelse for hvordan den utøvende makt forsøkte å sensurere opposisjonsblader på begynnelsen av 1820-tallet, og om den klarte dette. Oppgaven begynner med å ta for seg den historiske bakgrunnen for sensur i Danmark-Norge og lovgivninger som satte grenser for trykkefriheten. Deretter blir året 1814 gjort rede for og konsekvenser grunnloven fikk for trykkefriheten. Så blir viktige aktører som kong Karl Johan og Det Norske Nationalblad introdusert. Etter dette generelle bakteppet vil de første forsøkene på å sensurere opposisjonsblader gjort rede for, igjennom domstolene. I disse forsøkene mislykkes den utøvende makt. Lovverket var utydelig, og for å gjøre det lettere å få dømt aviser, forsøkte den utøvende makt å forandre lovene. Oppgaven kommer fram at kong Karl Johan to ganger forsøkte å forandre trykkefrihetens lover i 1821, et år med et høyt konfliktnivå, men begge forsøkene ble stanset av Stortinget. For å unngå Stortinget forsøkte han å bruke regjeringen til å instruere domstolene om å etterleve en streng lov fra danske-tiden. Videre i oppgaven ble det funnet ut at fire av ti trykkefrihetssaker endte med seier til den utøvende makt i de første årene på 1820-tallet, men på en annen side lyttet ikke dommerne til regjeringens instruksjon og straffene var milde. Mot slutten av oppgaven ble det funnet ut at å trekke tilbake portomoderasjonen til en avis var en effektiv måte å sensurere opposisjonsblader på, da dette førte til store økonomiske tap for eierne. To andre måter den utøvende makt forsøkte å sensurere opposisjonsblader på var bestikkelser til eierne, og økonomisk støtte til embetsmenn som gikk til retten mot disse. Denne oppgaven konkluderer med at den utøvende makt i stor grad klarte å sensurere opposisjonsblader på begynnelsen av 1820-tallet. De mest effektive virkemidlene var domstolene og portomoderasjon.

The goal with this assignment is to get an understanding of how the executive attempted to censor oppositional newspapers in the beginning of the 1820s, and whether it succeeded. I start the assignment by addressing the historical background for censorship in the kingdom of Denmark-Norway, and legislation restricted the freedom of the press. Thereafter I account for the year 1814 and for the consequences of the constitution for the freedom of the press. Then important actors such as king Karl Johan and the newspaper Det Norske Nationalblad are introduced. After this backdrop I continue accounting for the kings first attempts to censor the oppositional newspapers through the court. The executive powers failed in these attempts. The legislation was unclear, and to more easily get newspapers convicted, the executive tried to change the laws. The assignment shows that king Karl Johan twice tried to change the laws of the freedom of press in 1821, a year with high levels of conflict, but both attempts were stopped by the Parliament. To avoid the Parliament, he tried using the government to instruct the court to implement a strict law from the time when Norway was under the Danish king. Further in the assignment it was revealed that in the beginning of 1820 four out of ten cases in the court regarding violation of press freedom ended in victory for the executive. On the other hand, the judges did not listen to the government’s instruction, and the penalties were mild. Towards the end of the assignment, it was discovered that withdrawing postage reduction rights was an efficient way of censoring oppositional newspapers, as this led to large financial losses for the owners. Two other ways the executive tried to censor oppositional newspapers were bribes to the owners, and financial support to officials who went to court against them. The conclusion of the assignment is that the executive power for the most part managed to censor oppositional newspapers in the beginning of the 1820s. The most efficient means were the use of the court and the withdrawal of postage reduction rights.