Narrativ samtalepraksis på videregående skole

Abstract

I sosialt arbeid er det mange metoder en kan benytte seg av i arbeid med å hjelpe elever. I studiet Sosialt Arbeid har vi blitt presentert for et utvalg av ulike metoder. Denne oppgaven handler om narrativ samtalepraksis, en samtalemetode vi ikke lærer om på studiet. Problemstillingen oppgaven bygges på er "Hvordan kan narrativ samtalepraksis på individnivå bidra til å styrke psykisk helse hos elever på videregående?» I denne oppgaven vil jeg fokusere på narrativ samtalepraksis på individuelt nivå hos elever i skolen. Gjennom oppgaven vil jeg beskrive noen av de forskjellige metodene innenfor narrativ samtalepraksis, og hvordan metodene kan styrke elevers psykiske helse på skolen. Bakgrunnen for at jeg ønsker å belyse narrativ samtalepraksis med skolen som kontekst, handler om at det forebyggende arbeidet med psykisk helse, forhåpentligvis kan forhindre at utsatte og sårbare elever senere i livet vil ha behov for psykisk helsehjelp eller i et mindre omfang. Hovedkonklusjonen på oppgavens problemstilling er at narrativ samtalepraksis på individnivå kan bidra til å styrke elevers psykiske helse gjennom metoder og verktøy som bekrefter identiteten deres, og som kan gjøre dem tryggere i seg selv.

In social work, there are many methods one can use to help pupils, but we have not learned all of them through the study. This assignment is about a different method of conversation then the ones we learn about in the study, which is narrative conversation practice. The issue in discussion in this assignment is “How can narrative conversation practice at the individual level contribute to strengthening the mental health of pupils in high school?” The assignment will focus on narrative conversation practice on an individual level for pupils in school. Through the assignment I will describe some of the different methods within narrative conversation practice, how the methods can strengthen pupils’ mental health through conversations at school. The reason why is it about conversations at school is that preventive work can hopefully prevent them from later needing a lot of help from professionals. The main conclusion of the issue is that narrative conversation practice on an individual level can contribute to strengthen pupils’ mental health through methods and tools that confirms their identity, and to make them safer in themselves.