Alternative fremdriftsløsninger til PSV-fartøy for å nå utslippsmålene i 2030

Abstract

I denne oppgaven har jeg gjennom den siste relevante litteraturen og kvalitative undersøkelser sett på hvilke alternative fremdriftssystemer redere har å velge mellom for å nå regjeringens ambisjon om å kutte utslippene med 50% fra 1990 nivå innen 2030. Jeg har evaluert de forskjellige løsningene og lagt særlig vekt på kostnader, sikkerhet, karbonavtrykk, logistikk og produksjon. Oppgaven begrenser seg til det norske PSV markedet, og løsningene blir vurdert etter deres mulighet for implementering her. Oppgaven ser på hvilke løsninger som er modne for å bli tatt i bruk før 2030, og hvordan disse måler opp mot hverandre basert på økonomiske og miljømessige hensyn. Løsningene som blir evaluert i oppgaven er LNG, ammoniakk, hydrogen, ulike typer biodrivstoff inkludert metanol og etanol og batteripakker. Det blir også vurdert med tanke på tradisjonell motor, opp mot dual fuel eller brenselceller. Mange av løsningene er fortsatt på prøvestadiet, og spesielt hydrogen krever en del testing og arbeid for å bli tatt i bruk i stor skala. Ammoniakk er noe nærmere og blir testet ut på PSV-er i ganske nær fremtid. Den er fortsatt ikke utbredt i kommersiell bruk, og blir sannsynligvis ikke en utbredt løsning før 2030. De ulike biodrivstoffene kan tilby både kortsiktige og langsiktige løsninger som kutter klimagassutslippet. Problemet med disse drivstoffene er skalering, og hva en økt etterspørsel kan bety for prisen. Skaleringen av produksjonen kan gå på bekostning av miljøgevinsten da de mest miljøvennlige versjonene lages av søppel og andre restprodukter. Om man skal nå målene innen 2030 krever det tiltak på nasjonalt hold som gjør det mer attraktivt å benytte biodrivstoff og plug-in hybrid. Samtidig kan ulike nullutslippsløsninger begynne å bli mer aktuelle om skalering fører til en reduksjon i drivstoffkostnader.

In this thesis, I have through the latest relevant literature and qualitative studies looked at which alternative propulsion systems shipowners have to choose from to achieve the government's ambition to cut emissions by 50% from 1990 level by 2030. I have evaluated the various solutions and put in particular emphasis on costs, safety, carbon footprint, logistics and production. The task is limited to the Norwegian PSV market, and the solutions are assessed according to their possibility of implementation here. The thesis looks at which solutions are ready to be used before 2030, and how these measure up against each other based on economic and environmental considerations. The solutions that are evaluated in the thesis are LNG, ammonia, hydrogen, various types of biofuels including methanol and ethanol and battery packs. It is also considered in terms of traditional engine, up against dual fuel or fuel cells. Many of the solutions are still at the trial stage, and hydrogen in particular requires some testing and work to be used on a large scale. Ammonia is somewhat closer and will be tested on PSVs in the fairly near future. It is still not widespread in commercial use, and will probably not be a widespread solution until 2030. The various biofuels can offer both short-term and long-term solutions that cut greenhouse gas emissions. The problem with these fuels is scaling, and what an increased demand can mean for the price. The scaling of production can be at the expense of the environmental benefits as the most environmentally friendly versions are made from rubbish and other residual products. Achieving the goals by 2030 requires measures at national level that make it more attractive to use biofuels and plug-in hybrids. At the same time, various zero-emission solutions may become more relevant if scaling leads to a reduction in fuel costs.