Beslutningsprosessen hos pasienter med svært alvorlig KOLS på intensivavdelingen - samarbeidet mellom leger og sykepleiere, samt fagpersonenes kjennskap til forhåndssamtaler og nytten av den i beslutningsprosessen

Abstract

Bakgrunn Tidligere forskning viser at leger og sykepleiere ser på samarbeid mellom profesjonene ulikt på intensivavdelinger, men samarbeidet i beslutningsprosesser om livsforlengende behandling når det gjelder pasienter med svært alvorlig KOLS er ukjent. Sykepleiere og pasienter blir sjeldent invitert til å delta i beslutningsprosessen.

Hensikt Undersøke samarbeid mellom leger og sykepleiere i beslutningsprosessen ved å kontinuere eller avslutte livsforlengende behandling som gjelder pasienter med svært alvorlig KOLS på intensivavdeling, samt undersøke om forhåndssamtaler er kjent og kan være til nytte i beslutningsprosessen.

Metode Kvantitativ tverrsnittstudie med selvrapporterende spørreskjema: «Collaboration and Satisfaction About Care Decisions in End-of-Life». CSACD ble modifisert og egenproduserte spørsmål om forhåndssamtale ble tillagt. Alle ansatte på fire intensivavdelinger i Norge ble invitert. Deskriptiv statistikk, Mann-Whitney U-test, Fisher´s exact test og effektstørrelse er benyttet for å beskrive resultatet.

Resultat Både leger og sykepleiere var tilfreds med beslutningsprosessen ved livsforlengende behandling. Begge gruppene hadde statistisk signifikant forskjellig syn på samarbeidet på intensivavdelingen når det gjaldt beslutningsprosessen ved livsforlengende behandling hos pasienter med svært alvorlig KOLS. Både leger og sykepleiere hadde mindre kjennskap til forhåndssamtaler, men var enig i at det var et savn når det gjaldt pasienter med svært alvorlig KOLS på intensivavdeling og hvor betydningsfull den er i beslutningsprosessen ved livsforlengende behandling. Forskjellene var ikke statistisk signifikant mellom gruppene. Legene hadde statistisk signifikant mer kompetanse til å gjennomføre en forhåndssamtale enn sykepleiere. Det var heller ikke statistisk signifikant forskjell mellom gruppene når det gjaldt kjennskap til prosedyrer, ressurser o.l. for forhåndssamtaler og kolspasienter.

Konklusjon Legene rapporterte mer samarbeid og var mer tilfredse med beslutningsprosessen enn sykepleierne. Begge var middels tilfredse med resultatet av beslutningene. Forhåndssamtaler var mindre kjent for leger og sykepleiere, men ansett som et hjelpemiddel i beslutningsprosessen og et savn på intensivavdeling for kolspasienter. Leger rapportere mer kompetanse til å gjennomføre forhåndssamtale enn sykepleierne, men for begge gruppene var det få antall som kjente til prosedyrer, ressurser o.l. for forhåndssamtaler og kolspasienter.

Background Existing research shows that nurses and physician view collaboration they experience in the ICU differently. The decision-making regarding life-prolonging treatment in patients with very severe COPD remain unknown. Nurses and patients were rarely included in the decision-making process

Aim To investigate levels of nurse-physician collaboration and satisfaction with the decision-making process whether to continue or withdraw life-prolonging treatment in very severe COPD in the ICU, as well as investigate whether advance care planning is known and seen as useful to the decision-making process.

Methods Cross-sectional, quantitative design, using self-reporting questionnaire: «Collaboration and Satisfaction About Care Decisions in End-of-Life». CSACD has been modified and self-produced advance care questions has been added. All ICU staff from four units in Norway was invited to participate in the study. Descriptive statistics, Mann-Whitney U-test, Fisher´s exact test and effect size were applied to describe results.

Results Physicians and nurses were satisfied with the decision-making process with life-prolonging treatment. Both groups had statistically different views on collaboration in decision-making process with life-prolonging treatment for patients with very severe COPD. Both physicians and nurses had less knowledge with advance care planning but agreed about the missing part of it and its benefit to the decision-making process with life-prolonging treatment. There was no statistical difference between the groups. The physicians had statistically significant more competence when having the advance care planning conversation compared to the nurses. There was no statistical difference between the groups about knowledge to procedures, resources, and so forth for advance care planning or COPD patients.

Conclusions Physicians reported more collaboration and was more satisfied with the decision-making process compared to nurses. Both showed moderate satisfaction with the results of the decisions. Advance care planning was less known for physicians and nurses but seen as useful to the decision-making process and something that ICU staff missed for the COPD patients. Physicians reported more competence to having the advance care planning conversation compared to nurses, but for both groups few of them had knowledge about procedures, resources and so forth for advance care planning or COPD patients.