| dc.description.abstract | Introduksjon: Den 22. juli 2011 ble de mest alvorlige terrorangrepene Norge hadde sett siden andre verdenskrig gjennomført i Oslo og på Utøya. I denne studien skal vi se på hvordan det har gått med noen av de overlevende etter masseskytingen på Utøya. Studien er delt i to: En kvantitativ undersøkelse av effekten av traumebehandlingen som ble gitt ved St. Olavs hospital, og en kvalitativ intervjuundersøkelse av funksjon og oppfølging hos tre personer som ikke oppsøkte traumebehandling.
Formål: Formålet med studien er å undersøke om de som søkte hjelp fikk adekvat behandling og samtidig belyse situasjonen for de som ikke søkte hjelp i ettertid. Hos den siste gruppa ønsker vi å kartlegge funksjonsnivå, livskvalitet og erfaringer med oppfølging fra fastlegen.
Metode: Den kvantitative undersøkelsen er en komparativ pre-postundersøkelse med 12 måneders oppfølging. Deltakerne er 24 overlevende etter Utøya som har fått to typer samtalebasert traumebehandling, Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) og metakognitiv terapi (MCT), på St. Olavs hospital. Deltakerne fylte ut selvrapporteringsskjema for å kartlegge traumesymptomer (Posttraumatic Diagnostic Scale - PDS), angst (Beck Anxiety Inventory - BAI), depresjon (Beck Depression Inventory - BDI) og livskvalitet (The WHO Well-Being Index – WHO-5). Dataene er analysert ved hjelp av deskriptiv statistikk.
I den kvalitative undersøkelsen er det benyttet databasert teoriutvikling (engelsk: Grounded Theroy) som er en kvalitativ forskningsmetode. Deltakerne er tre personer fra Trøndelag som ikke har fått traumebehandling i spesialisthelsetjenesten etter terrorangrepet. Vi brukte et semsistrukturert intervju for å samle inn data. Ved analysering av data har vi brukt kategorisering for å få et overblikk over alle meningene innenfor et tema.
Resultater: Den kvantitative undersøkelsen viser at deltakerne i gjennomsnitt scoret M = 24,93 (SD = 7,62) på PDS før behandlingen, M = 13,12 (SD = 11,401) like etter behandlingen og M = 10,4 (SD = 9,012) ett år etterpå. Dette tilsvarer en reduksjon fra moderate/alvorlige traumesymptomer til milde traumesymptomer. På BAI og BDI scoret deltakerne henholdsvis M = 21,85 (SD = 8,86) og M = 25,30 (SD = 5,65) før behandlingen. Like etter behandlingen hadde det sunket til M = 9,51 (SD = 9,11) og M = 14,26 (SD = 9,65). Etter 12 måneder var angstscoren M = 8,57 (SD = 8,88) og depresjonsscoren M = 13,02 (SD = 9,32). Dette tilsvarer en reduksjon fra høyt symptomtrykk til det normale. Gjennomsnittlig score på WHO-5 var M = 8,22 (SD = 4,93) før behandling, og den økte til M = 14,77 (SD = 5,91) etter behandling, som er en signifikant forbedring (p = 0,01). Effektstørrelser tyder på at MCT har god effekt ved både PTSD, angst og depresjon, mens EMDR er mer spesifikk effektiv mot traumesymptomer og i mindre grad angst og depresjon.
Den kvalitative undersøkelsen viser at deltakerne som ikke søkte behandling har et høyt funksjonsnivå og god livskvalitet. De mener selv de ikke har hatt behov for traumebehandling av flere årsaker. Det presenteres ulike syn på fastlegens rolle i oppfølgingen av terrorutsatte, blant annet at de har for lite kompetanse på psykisk helse, at det er fastlegene som bør fange opp de som har behov for spesialisert hjelp og at fastlegen kan være en god samtalepartner.
Konklusjon: Studien viser at traumebehandlingen ved St. Olavs hadde god effekt på PTSD hos ungdommene fra Utøya. Samtidig ser vi også at noen av de som ikke søkte behandling rapporterer god funksjon. Etter å ha gjennomført studien står vi igjen med flere hypoteser som kan forskes videre på, og erfaringer som kan bidra til å forbedre oppfølgingen av traumatiserte pasienter i fremtiden. | |
| dc.description.abstract | Introduction: On 22nd of July 2011, the most severe terror attacks Norway had seen since the second world war, were carried out in Oslo and on Utøya. In this study, we will investigate how some of the survivors have fared after the mass shooting on Utøya. The study is divided in two parts: A quantitative study of the effect of the trauma-focused therapy given at St. Olavs Hospital, and a qualitative study which examines how three of the people who did not seek trauma-focused therapy manage their everyday life, and how they experienced the follow-up.
Objectives: The purpose of the study is to investigate whether those who sought help received adequate treatment, and at the same time shed light on the situation for those who did not seek help afterwards. In the last group, we want to assess how they manage their everyday life, their quality of life and their experiences with the follow-up from their general practitioner.
Method: The quantitative study is a comparative pre-post study with 12 months follow-up. The participants are 24 survivors from Utøya who received two different kinds of conversational trauma therapy, Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) and metacognitive therapy (MCT), at St. Olavs hospital. The participants self-reported trauma symptoms (Postraumatic Diagnostic Scale – PDS), symptoms of anxiety (Beck Anxiety Inventory – BAI), symptoms of depression (Beck Depression Inventory – BDI) and quality of life (The WHO Wellbeing Index – WHO-5). The data are analyzed using descriptive statistics.
In the qualitative study, we used Grounded Theory, which is a qualitative research method. The participants are three survivors from Trøndelag who have not received trauma-focused treatment after the terror attack. We used a semi-structured interview to collect data. When analyzing data, categorization has been used to gain an overview of all the opinions within a topic.
Results: In the quantitative study, the participants’ scores were in average M = 24,93 (SD = 7,62) on PDS before the treatment, M = 13,12 (SD = 11,401) just after treatment and M = 10,4 (SD = 9,012) one year afterwards. This corresponds to a reduction from moderate/severe trauma symptoms to mild trauma symptoms. The BAI- and BDI-scores were in average M = 21,85 (SD = 8,86) and M = 25,30 (SD = 5,65), respectively, before treatment. Just after treatment, the scores had dropped to M = 9,51 (SD = 9,11) and M = 14,26 (SD = 9,65). After 12 months, the anxiety score was M = 8,57 (SD = 8,88) and the depression score was M = 13,02 (SD = 9,32). This corresponds to a reduction from a high symptom level to a symptom level within the normal range. The average WHO-5 score was M = 8,22 (SD = 4,93) before treatment and it increased to M = 14,77 (SD = 5,91) after treatment, which is a significant improvement (p = 0,01). Effect sizes indicate that MCT has good effect on both PTSD, anxiety and depression, while EMDR has more specific effect on trauma symptoms and to a lesser extent on anxiety and depression.
The qualitative study shows that the participants do well in their everyday life and have a high quality of life. There are several reasons why they did not need trauma focused therapy. Different point of views on the general practitioner’s role in the follow-up of victims of terrorism are presented, including that they have insufficient competence on mental health, that they should identify those who need specialized help and that the general practitioner can be a good interlocutor.
Conclusion: The study shows that the trauma-focused therapy given at St. Olavs had a good effect on PTSD for survivors from Utøya. At the same time, we have learned that some of those who did not seek treatment report that they do well in their everyday life. After completing the study, we are left with several hypotheses that can be further researched, and experiences that can help improve the follow-up of traumatized patients in the future. | |
