Symptomer på hypoglykemi i en moderne norsk barnediabetespopulasjon

Abstract

BAKGRUNN: Hypoglykemi er den mest forekommende og mest fryktede akutte bivirkningen av insulinbehandling. Barn og unge med diabetes mellitus type 1 har særlig risiko for utvikling av alvorlig hypoglykemi med bevisstløshet eller koma. God kunnskap om symptomene på hypoglykemi kan forebygge alvorlig hypoglykemi og forbedre pasientenes blodsukkerregulering. FORMÅL: Formålet med studien var å skaffe oppdatert kunnskap om symptomer på hypoglykemi i en moderne norsk barnediabetespopulasjon. METODE: 112 barn og ungdom i alderen 2-18 år og deres foreldre deltok i studien. De ble bedt om å fylle ut et nytt norsk spørreskjema om deres symptomer på hypoglykemi ved inklusjon, og deretter dokumentere alle hypoglykemiepisoder i en blodsukkerdagbok for en 4-ukers periode. Forekomst og intensitet av symptomene rapportert av barn og foreldre ble undersøkt, inkludert hvilke symptomer de regnet som varslingssymptomer på hypoglykemi, i form av symptomet de mente var viktigst for dem og hvilke(t) symptom de mente oppstod først. Symptomforekomst og intensitet ble også sammenlignet mellom ulike aldersgrupper, kjønn og grupper av sykdomsvarighet og blodsukkerkontroll, og barnas svar ble sammenlignet med foreldrenes. RESULTATER: De fem oftest valgte og sterkeste symptomene på hypoglykemi blant barn var skjelving, følelse av å være sliten, mangel på konsentrasjon, svimmelhet og ustødig gange og sultfølelse. De fem oftest valgte og sterkeste symptomene blant foreldrene var blekhet, mangel på konsentrasjon, irritabilitet, sultfølelse og følelse av å være sliten. De yngste barna rapporterte signifikant lavere forekomst og styrke av autonome symptomer sammenlignet med de eldste barna. Mellom kjønn og grupper med ulik sykdomsvarighet og blodsukkerkontroll var det få forskjeller. Foreldrene svarer relativt likt som barna sine, men de vil regne nevroglykopene symptomer og endringer i oppførsel som viktigere enn autonome symptomer. Det var god korrelasjon mellom det barna svarte på spørreskjemaet ved inklusjon og det de faktisk opplevde i løpet av en påfølgende 4-ukersperiode. KONKLUSJON: Det barna rapporterer om symptomer på hypoglykemi samsvarer godt med hva de faktisk opplever målt prospektivt. I opplæring av barn og deres foreldre, bør en ha kjennskap til at det er stor variasjon mellom hvilke symptomer som blir rapportert, og hvilke symptomer som regnes som varslingssymptomer på hypoglykemi.

BACKGROUND: Hypoglycaemia is the most prevalent and most feared acute side effect of insulin treatment. Children and adolescents with diabetes mellitus type 1 are at risk of developing severe hypoglycaemia with unconsciousness or coma. Good knowledge about symptoms of hypoglycaemia can prevent severe hypoglycaemia and improve blood sugar control in patients. AIM: The aim of the study was to gain updated knowledge about symptoms of hypoglycaemia in a modern Norwegian child diabetes population. METHODE: 112 children and adolescents at the age of 2-18 years and their parents participated in the study. They were asked to fill out a new Norwegian questionnaire about their symptoms of hypoglycaemia at inclusion and report all hypoglycaemia episodes in a blood sugar diary for a 4-week period. Frequency and intensity of the symptoms reported by parents and children were investigated, including what symptoms they thought of as warning signs of hypoglycemia, in the form of their most important symptom and the symptom(s) that usually were noticed first. The frequency and intensity of symptoms were also compared between groups of age, sex, duration of disease and blood sugar control. RESULTS: The five most prevalent and strongest symptoms of hypoglycaemia among children were shivering, feeling tired, lack of concentration, dizziness and unsteady gait and hunger. The five most prevalent and strongest symptoms among parents were pallor, lack of concentration, irritability, hunger and feeling tired. The youngest children showed a significantly lower frequency and strength of autonomic symptoms compared to elder children. Among groups of sex, disease duration and blood sugar control, there were a few differences. Parents do in general have similar answers with their children, but parents will consider neuroglycopenic symptoms and behavioural changes more important than autonomic symptoms. There was a good correlation between what the children answered on the questionnaire at inclusion and what they experienced during the following 4-week period. CONCLUSION: What children describe about symptoms they usually experience while having hypoglycaemia correlate well with what symptoms they actually experience prospectively. In education of children and their parents, one should know that there is variation in what symptoms the children describe, and which symptoms are considered to be warning signs of hypoglycaemia.