Intensivsykepleierens erfaringer med analgosedasjon i intensivavdelingen

Abstract

Introduksjon: Analgosedasjon til den intuberte pasienten er en smerte og sederingsteknikk der det først og fremst smertelindres og deretter gis sedasjon ved behov. Dette er en anbefalt strategi der hensikten er å bidra til en mer våken, mobil og delvis selvpustende pasient, slik at kognitive funksjoner kan overvåkes og slik at pasienten selv kan kommunisere sin egen smerte. Hensikt: Hensikten med denne studien er å få innsikt i intensivsykepleiernes erfaringer med analgosedasjon, da kunnskap om disse erfaringene kan bidra til å belyse områder som kan være viktig for å gjennomføre analgosedasjon i intensivavdelinger. Metode: Denne studien har et kvalitativt eksplorativt design, og det ble gjennomført tre semistrukturerte fokusgruppeintervjuer i tre forskjellige intensivavdelinger på tre forskjellige sykehus. De transkriberte dataene ble analysert ved hjelp av en induktiv innholdsanalyse. Resultat: Analysen resulterte i seks temaer: Bemanning er et nøkkelord, Vanskelig å vite om pasienten har det bra, Usikkerhet og maktesløshet, Forsøker å normalisere en ekstrem situasjon, Det handler om å stå i situasjonen og Positive erfaringer med tilstedeværende pårørende. Intensivsykepleierne har noe kunnskap om analgosedasjon og er positive til analgosedasjonsprinsippet, men erfarer at god bemanning er en forutsetning for å gjennomføre analgosedasjon på en trygg måte. Konklusjon: Intensivsykepleierne kjenner analgosedasjonsprinsippet og opplever økt oppmerksomhet rundt viktighet og utfordringer med mere våkne respiratorpasienter. Det kan være vanskelig å vurdere om pasienten opplever smerter, og sykepleierne støtter seg på en rekke ulike kartleggingsverktøy. Det er behov for mere kunnskap blant leger og sykepleiere om analgosedasjon slik at de lettere kan enes om felles mål og samarbeide bedre. Analgosedasjon krever adekvat bemanning for å få dekket alle pasientens behov, og for at intensivsykepleierne skal føle seg trygge og klare å stå i situasjonen når pasientene er urolige eller gir uttrykk for ubehag eller smerte. Analgosedasjon gir mulighet for tidlig mobilisering, men dette krever kunnskap, erfaring og bemanning. Det er utfordrende å kommunisere med den intuberte pasienten og det kan bidra til usikkerhet blant sykepleierne. Pårørende kan være en viktig ressurs da de kjenner pasienten best. Intensivsykepleierne erkjenner at pasienten er i en ekstrem situasjon og legger til rette for å normalisere dette.

Introduction: Analgosedation is a strategy with the intubated intensive care patient to reduce pain and provide sedation when needed. This is a recommended strategy intended to contribute to a more alert, mobile and partially self-breathing patient, enabling the patient to communicate potential pain or suffering. Aim: The aim of this study was to gain insight into the intensive care nurses' experiences with analgosedation, as knowledge of these experiences can help to shed light on areas that may be important for carrying out analgosedation in intensive care units. Method: This study has a qualitative design with an exploratory purpose, and three semi-structured focus group interviews were conducted in three different intensive care units at three different hospitals. The transcribed data were analyzed using an inductive content analysis method. Results: The analysis resulted in 6 main topics. These are: Staffing is a key word, Difficult to know if the patient is well, Uncertainty and powerlessness, Trying to normalize an extreme situation, Enduring the situation and Positive experiences with next of kin as a resource. The intensive care nurses know analgosedation and are favourable to the analgosedation principle, but experience that good staffing is a prerequisite for carrying out analgosedation in a safe manner. Conclusion: The intensive care nurses know the principle of analgosedation and experience increased awareness of the importance and challenges of more alert mechanically ventilated patients. It can be challenging to assess whether the patient is experiencing pain, and the nurses rely on a several different mapping tools. There is a need for more knowledge among doctors and nurses about analgosedation to agree on common goals and cooperate better. Analgosedation requires adequate staffing to cover all the patient's needs, and for the intensive care nurses to feel safe and able to endure the situation when the patients are restless or express discomfort or pain. Analgosedation provides the opportunity for early mobilization, but this requires knowledge, experience and staffing. It is challenging to communicate with the intubated patient, contributing to insecurity among the nurses. Relatives can be an essential resource as they know the patient best. The intensive care nurses acknowledge that the patient is in an extreme situation and make arrangements to normalize this.