Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorFrøland, Hans Otto
dc.contributor.authorJerpåsen, Vegard
dc.date.accessioned2022-03-03T18:19:35Z
dc.date.available2022-03-03T18:19:35Z
dc.date.issued2021
dc.identifierno.ntnu:inspera:95129660:11824449
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2982930
dc.description.abstractUnder andre verdenskrig bombet de allierte flere mål i Norge. Dette førte med seg tap av norske sivile liv og ødeleggelser på industri som var viktig for gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Hvordan forholdt den norske London-regjeringen seg til dette? Oppgaven ser på norske reaksjoner på allierte angrep og hva eksilmyndighetene gjorde for å opparbeide seg mer innflytelse i London for å forhindre bombing av norske mål. Oppgaven beskriver de diplomatiske prosessene rundt dette og setter dem i kontekst. Oppgaven kommer frem til at norske eksilmyndigheter lyktes i å korte ned på bombemållisten over industrimål i Norge. Dette ble blant annet nådd ved å forsyne britiske myndigheter med informasjon om norske mål, uavhengig av norske syn på målene, i et forsøk på å opparbeide tillit hos britiske myndigheter. Men det var ikke nok til å forhindre den mest tragiske bombingen av Norge, nemlig bombingen av Bergen og Vallø i 1944 og 1945. Det sørget betingelsene i avtalen norske myndigheter nådde med britiske myndigheter for. Men allikevel var det totalt sett lite bombing av Norge også i denne siste fasen av krigen, sammenlignet med resten av Europa. Årsaken til det var nok i stor grad en lavere interesse for Norge på grunn av de store ressursene krigsteateret i Tyskland og Europa krevde. Britene mente jo selv det var få viktige industrielle mål i Norge mot slutten av krigen. Allikevel bør ikke innsatsen til norske myndigheter undervurderes. «Station lis»t høsten 1943 var lang, og til slutt stod det bare igjen to reelle mål, Knaben og Sulitjelma, som ikke endte med å bli bombet. Fra et norsk perspektiv må det sies å være en suksess.
dc.description.abstractDuring World War 2, the Allies bombed several targets in Norway. This led to loss of civilian Norwegian lives and destruction of industry that was important for Norway rebuild for the post-war period. How did the Norwegian government-in-exile respond to this? The thesis looks at Norwegian reactions to allied attacks and what the exiled Norwegian authorities did to gain increased influence in London to prevent bombing of Norwegian targets. The thesis describes the diplomatic processes surrounding this and aims to put them in context. The thesis concludes that Norwegian exiled authorities succeeded in shortening the bombing list of industrial targets in Norway. This was done by, among other things, supplying the British authorities with information of Norwegian targets, independently of Norwegian views on the targets, to gain trust with British authorities. But this effort was not enough to prevent the most tragic bombing of Norway, namely the bombing of Bergen and Vallø in 1944 and 1945, respectively. The conditions of the deal between Norwegian and British authorities facilitated this. But the total amount of bombing of Norway in the latter part of the war was small in comparison to the rest of Europe. The reason for this was probably largely a lower degree of interest for Norway, due to the large resources demanded by the war theatres in Germany and Europe. The British themselves thought there were few important industrial targets in Norway towards the end of the war. But the effort of Norwegian authorities should not be underestimated. The “station list” in 1943 was long, and in the end only two real targets remained, Knaben and Sulitjelma, which ended up not being bombed. From a Norwegian perspective, that should be considered a success.
dc.languagenob
dc.publisherNTNU
dc.titleSeier eller gjenoppbygging? - Norske eksilmyndigheter og alliert strategisk bombing av Norge under andre verdenskrig
dc.typeMaster thesis


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel