Tilrettelegging for barn med språkvansker i skolen - En kvalitativ studie av tre spesialpedagoger og tre læreres arbeid med å tilrettelegge for barn med språkvansker

Abstract

Det har i de siste årene blitt rettet et større fokus på barns språk og språkstimulering i skolen. Dette kan vi blant annet se i Meld. St. nr. 16 (2006-2007) og nr. 23 (2007-2008). I dagens skole stilles det i læreplanen for Kunnskapsløftet (2006) krav om gode ferdigheter rundt språk for å nå de mange kompetansemålene som settes. Samtidig viser det seg at det er mange elever som sliter med språkvansker. Disse elevene står i fare for å falle utenfor i skolen eller bli tapere i dagens språksamfunn. For å forhindre dette er det viktig at ansatte i skolen sitter inne med kompetanse og kunnskaper om hvordan en kan tilrettelegge for elever med språkvansker. Samtidig er språkvanskene ofte skjulte og vanskelig å forstå og gjenkjenne, som gjør at elever med språkvansker ofte overses med tanke på tiltak (Bele, 2008). Med bakgrunn i disse påstandene formulerte jeg følgende problemstilling: Hva vektlegger spesialpedagogene i tilretteleggingen for barn med språkvansker? - Og hvordan blir tiltakene ivaretatt og fulgt opp av lærer? Med utgangspunkt i problemstillingen min var det mest hensiktsmessig å benytte en kvalitativ forskningsmetode. Hovedmaterialet i dette arbeidet er basert på observasjon og intervju av tre spesialpedagoger som arbeidet med elever som hadde språkvansker som primærvanske. Videre intervjuet jeg kontaktlærerne. Sentrale funn fra analysen av intervjumaterialet viste at spesialpedagogene vektla at det burde være tett sammenheng mellom spesialundervisningen og det som foregikk i ordinær undervisning. Samtidig vektla de også at eleven måtte ta del i det sosiale fellesskapet i klassen. De benyttet metoder som favnet flere elever samtidig og de var opptatt av at de spesialpedagogiske oppleggene skulle følge en fast struktur og rutine, slik at skolehverdagens opplevdes forutsigbar og trygg. Alle de tre spesialpedagogene hadde undervisningsopplegg der begrepslæring ble mest vektlagt. De mente at ord- og begrepslæring var det som måtte ligge til grunn for all videre læring gjennom lesing, skriving og kommunikasjon med andre. Kontaktlærernes muligheter for å ivareta elevene i ordinær undervisning var sterkt avhengig av deres samarbeid til spesialpedagogene. Når dette samarbeidet fungerte godt, ble elevenes opplæring helhetlig og sammenhengende gjennom hele skoledagen.