«Genialt planlagt?» Drabantbyen som hjem i spennet mellom boligfaglige idealer og levde landskap

Abstract

This thesis is an analysis of the gap between experts’ ideas about what the Norwegian housing estate offers as landscape and home, particularly among architects, urban planners, and politicians, and estate residents’ experiences. An empirical starting point has been a lack of knowledge about housing estates as ‘lived’ by its residents, knowledge that may be particularly needed at current as the housing estates today face major transformations through so-called regeneration projects. The gap between the experts’ and the residents’ understandings and production of the estate landscape, structure therefore both the research questions and the analysis. By employing landscape and home as analytical perspectives, the thesis addresses three questions: 1) In what ways have experts’ ideals about ‘a good home’ conditioned the perception of the housing estate landscape as home? 2) Which narratives about landscape and home are expressed by residents at Romolslia housing estate in Trondheim? 3) In what ways can the perspectives of landscape and home contribute to an understanding of the housing estate as ‘lived’? Empirically the thesis contributes to a renewed perspective on the Norwegian housing estate, by researching the residents in Romolslia’s narratives about the estate landscape as experienced as home. The narratives build on extensive fieldwork where participant observation and in-depth interviews were two important methodological strategies. The residents mainly find the estate landscape as supporting their ideas about ‘a good home’. By examining in what ways the experts’ ideals about ‘a good home’ have conditioned the perceptions of housings estate as home, the thesis further offers a critical discussion of why an understanding of the housing estate as failed planning producing bad living environments, dominates both popular and expert debates today. As mostly explained by a failed morphology and generally a bad reputation, e.g. in media representations, this thesis critically questions the contribution of the experts in producing hegemonic understandings of the housing estate as home. A central argument is that by focusing almost solely on morphological and visual characteristics rather than building on an understanding of the estate landscape as ‘lived’ by its residents, the experts’ debates contribute to a fundamental generalisation of the estates as placeless and bad living environments as well as suppressing the residents point of view. The data material that supports this builds on an analysis of interviews, research literature and official documents. Theoretically, the thesis contributes to an academic debate by offering a discussion of the concepts and broader analytical perspectives of home and landscape through revisiting ideas formulated within humanistic geography in the 1970s. There are two reasons for turning to humanistic geography. First, the critique voiced by humanistic geographers of so-called modernistic landscapes as home can be seen as a philosophical parallel to the critique of the housing estate landscape among Norwegian experts. A discussion of approaches to landscape and home within humanistic geography thus enables a critical discussion of dominant views of the housing estate landscape among Norwegian experts. Second, the critique of humanistic approaches to home offers some critical insights to landscape geography. Today, home and belonging is problematized within so-called ‘geographies of home’, which throughout the 1980s and 90s became a distinctive and critical research field. So, rather than leaning on a humanistic landscape tradition in order to problematize ‘home’, this thesis turns to a more critical perspective which also offers a critical view on landscape. So, by revisiting humanistic geography, the thesis offers insight into the relevance of home for an understanding of the housing estate landscape in particular, and landscape geography in general. The thesis concludes that the experts’ understandings of the Norwegian housing estate as placeless and a planning failure reproduce a critique of modernist planning voiced from the 1970s and onwards. Importantly, this critique was fueled by an increasing concern for decaying inner-city landscapes that were portrayed to represent everything the housing estates lack; a historical and cultural grounding that produces place identity, continuity and a feeling of home. The critique of the housing estates, and the parallel heritage debates about the cherished “historical” inner-city landscapes, established a dualism which today structure experts’ debates about architecture and planning on the ground, i.e. how to meet the problems in the housing estates through various regeneration projects. Contrary to the experts, the residents speak of the estate landscape as “well-planned”; with a morphology that enables rather than prohibits their understandings and production of a “good home”. The residents convey a lived relationship to the estate landscape, where home and landscape must be understood as a process that both alters the physical landscape and their homes, yet creates continuity and belonging. To problematize home and belonging in relation to landscape thus demonstrates that landscapes need to be understood in relational ways, between people and landscape, housing estates and the historical inner city, experts and residents and the symbolic and the material.

Avhandlingen analyserer avstanden mellom boligfaglige forståelser (altså blant for eksempel arkitekter, planleggere og boligpolitikere) av hvilke kvaliteter drabantbyen tilbyr som landskap og hjem, og beboernes egne erfaringer. Det empiriske utgangspunktet for avhandlingen har vært at de norske boligfaglige miljøene i stor grad mangler en god forståelse av drabantbyen fra et beboerperspektiv, noe som særlig er problematisk nå når drabantbyene defineres som de nye byfornyelsesområdene. Motsetningene mellom boligfaglige- og beboere sine forståelser av drabantbylandskapet strukturerer dermed både problemstillingene og analysen i avhandlingen. Ved å aktivisere landskap og hjem som analytiske begrep, søker studien svar på tre problemstillinger: 1) På hvilke måter har boligfaglige idealer om «den gode boligen» lagt premissene for forståelsen av drabantbylandskapet som hjem? 2) Hvilke fortellinger om landskap og hjem kommer til uttrykk i drabantbyen Romolslia i Trondheim? og 3) På hvilke måter kan landskap og hjem kaste lys over drabantbyen som «levd»? Empirisk bidrar avhandlingen med et fornyet perspektiv på drabantbyen som hjem, ved å la beboere i drabantbyen Romolslia i Trondheim fortelle om hvordan de opplever de fysiske og sosiale omgivelsene sine. Fortellingene er basert på feltarbeid hvor deltakende observasjon og kvalitative intervju har vært to sentrale metoder. Her møter vi beboere som i hovedsak forteller om et fysisk og sosialt bomiljø som muliggjør deres forestillinger om «et godt hjem». Ved å undersøke hvordan boligfaglige forståelser av «den gode boligen» har lagt premissene for forståelser av drabantbylandskapet som hjem, bidrar avhandlingen videre med en kritisk drøfting av hvorfor oppfatningen om drabantbylandskapet som feilslått planlegging står så sterkt i de boligfaglige miljøene i dag. Mens det har vært vanlig å vise til drabantbyenes fysiske utforming og generelt dårlige omdømme, blant annet i media, som forklaring på drabantbyenes lave attraktivitet, tar avhandlingen altså utgangspunkt i de norske boligfaglige miljøenes bidrag til meningsdannelsen rundt drabantbyen som hjem. Et sentralt poeng er at de boligfaglige debattene i større grad fokuserer på drabantbylandskapets form og visualitet enn på drabantbylandskapet som levd, og dermed bidrar både til en generalisering av drabantbyene som dårlige bomiljø og til å undertrykke et beboerperspektiv. Datamaterialet bygger her på en nærlesning og analyse av forskning og sentrale dokumenter. Teoretisk gir avhandlingen en drøfting av begrepene landskap og hjem, ved å ta opp igjen faglige debatter fra den humanistiske geografien på 1970-tallet. Humanistisk geografi er et sentralt referansepunkt av to årsaker. For det første kan humanistiske geografers kritikk av såkalte moderne landskap som hjem forstås som en parallell til den norske drabantbykritikken. En drøfting av humanistiske perspektiv på landskap og hjem kan dermed bidra med å løse opp i dominerende forestillinger om drabantbyene i dag. For det andre kan kritikken av hjemforståelsen i humanistisk geografi åpne opp for et mer kritisk blikk på landskapsfeltet. Siden humanistiske perspektiver på landskap og hjem ble kritisert på 1980- og 90-tallet, er hjemgeografi vokst frem som et selvstendig forskningsfelt. Imidlertid, og særlig i den nordiske landskapsgeografien, er tilhørighet og hjem mindre problematisert. Ved å ta opp igjen faglige debatter om landskap og hjem fra 1970-tallet, demonstrerer avhandlingen således relevansen av hjem både for forståelsen av drabantbylandskapet spesielt, og for landskapsfeltet mer generelt. Avhandlingen konkluderer med at den dominerende boligfaglige forståelsen av drabantbyen som feilslått planlegging og pregløse landskap reproduserer en boligfaglig kritikk av drabantbyene som i svært liten grad tok utgangspunkt i beboernes egne erfaringer. Drabantbykritikken ble videre næret av vernedebattene rundt de saneringstruede «historiske» bylandskapene som bidro til å stemple drabantbyene som stedløse og kalde landskap uten tradisjon og historie. Debattene på 1970-tallet etablerte dermed en dualisme mellom drabantbyene og de «tradisjonelle» bylandskapene som legger sterke føringer for boligfaglige debatter om byutvikling i dag, f. eks. hvordan utfordringene i drabantbyene kan møtes med ulike «områdeløft»-prosjekter. Beboerne i Romolslia derimot, fremhever drabantbylandskapet som «genialt planlagt», med en morfologi som muliggjør deres forståelse og produksjon av et «godt hjem». Hjemskapende praksiser må forstås som å være nyskapende og gjenskapende på samme tid. Beboerne uttrykker dermed et levd forhold til drabantbylandskapet, hvor hjem og landskap må forstås som en prosess som skaper endringer i det fysiske landskapet og kontinuitet og tilhørighet på samme tid. Den dominerende symbolske betydningen av drabantbylandskapet som hjemløs og feilslått planlegging griper imidlertid direkte inn i beboernes fortellinger om landskap og hjem som levd virkelighet og erfaring. Landskapets symbolske betydning kan derfor være en aktør i seg selv, og få konsekvenser i det materielle, levde landskapet. En problematisering av tilhørighet og hjem i drabantbylandskapet demonstrerer dermed at landskap må forstås som relasjonelt, ikke bare mellom mennesker og landskap, men også i forhold til hvordan forståelser av landskap produseres på ulike nivå, og hvordan landskap som produseres og gjøres et sted har innvirkninger på hvordan landskap produseres og gjøres andre steder.