Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorBreivik, Magnar
dc.contributor.authorKruse, Anders O. N.
dc.date.accessioned2022-01-17T18:19:35Z
dc.date.available2022-01-17T18:19:35Z
dc.date.issued2020
dc.identifierno.ntnu:inspera:58260446:37279508
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2837722
dc.description.abstractDmitrij Sjostakovitsj står i en særstilling i forhold til andre komponister i den vestlige kanon som den eneste store komponisten som hadde hele sitt liv og virke i Sovjetunionen, som inkluderte årene Stalin satt med makten. Han overlevde å bli forkastet av partiet to ganger i løpet av sin karriere – først i 1936, så igjen i 1947, og i motsetning til mange andre kunstnere i Sovjetunionen klarte Sjostakovitsj å opprettholde en sterk individualitet i sin kompositoriske stil. Omverdenens bilde av Sjostakovitsj har endret seg flere ganger både før og etter hans død. Da han var i live ble han ansett som en sympatisør til kommunistregimet, men i 1979, fire år etter hans død, ble boken Testimony utgitt. Boken utgir seg for å være Sjostakovitsjs memoarer som de ble diktert til Solomon Volkov, og her blir Sjostakovitsjs misnøye med både Stalin og kommunistpartiet åpenbart. Etter dette et bilde av Sjostakovitsj som en ensom helt, en enestående frihetsforkjemper i det skjulte populært, men etter at Testimonys kredibilitet ble punktert har også dette bildet smuldret. De siste tyve årene har akademisk litteratur vektlagt mennesket Sjostakovitsj langt mer enn bare komponisten, og det er dette synet jeg ønsker å fremvise her. Musikken til Sjostakovitsj har lenge blitt kategorisert som langt enklere enn mange av hans kontemporære komponister fordi den er teoretisk mindre komplisert, men i takt med fremveksten av fokuset på mennesket Sjostakovitsj har det også oppstått en forståelse for at denne mangelen på teoretisk nyvinning er på grunn av at han hadde et langt større fokus på musikkens semantiske evner – hvordan musikk kan kommunisere ting utenfor seg selv – fremfor dens rene teoretiske kompleksitet. For å forstå hva Sjostakovitsj ønsker å kommunisere med musikken er det nødvendig å sette den i en historisk og sosiopolitisk kontekst. Jeg har derfor her analysert tre verk av Sjostakovitsj; hans første symfoni første sats, hans niende symfoni første sats, og hans femtende strykekvartett første sats, og satt dem i kontekst. Dette er for å forsøke å kartlegge noen av måtene verden rundt Sjostakovitsj gjenspeiler seg i musikken hans, og spore endringene i hans kompositoriske stil. Å se musikken i lys av både Sjostakovitsj som menneske og samfunnet rundt ham betyr at man får et langt mer mangefasettert bilde av ham. Det er det jeg ønsker å vise frem her – at Sjostakovitsjs musikk bør verdsettes for dens betydning i forhold til verden rundt ham fremfor musikkens karakteristikker isolert sett.
dc.description.abstractDmitry Shostakovich stands in a unique position compared to other composers in the Western classical canon as the only major composer to have lived his whole life in the Soviet Union, including the so-called Stalin years. He survived two separate denunciations by the communist party – first in 1936, then again in 1947, and unlike many other Soviet artists, Shostakovich managed to maintain a strong individuality in his compositional style. The popular image of Shostakovich has changed multiple times both during and after his lifetime. When he was alive, the image of him as a supporter of the communist regime prevailed. However, after the 1979 publication of the book titled Testimony, claiming to be the composer’s memoirs as related to Solomon Volkov, and here Shostakovich’s dislike of both Stalin and the Communist regime was revealed. Testimony was published four years after the composer’s death, and in its wake an image of Shostakovich as a kind of lonesome hero, a singular vigilante fighting for freedom became popular. The credibility of the book has however been somewhat torn to shreds, and due to this the heroic image of Shostakovich has also dwindled. In the last twenty years scholars have focused more on the human Shostakovich than only the composer, and it is this view I wish to examine here. Shostakovich’s music has for a long time been categorized as far simpler than that of many of his contemporaries due to its relative theoretic simplicity. Alongside the shift towards focusing in on the human Shostakovich however, the understanding that the reason for his lack of radical modernity has to do with a greater focus on the semantic aspects of music – music’s capability to convey meanings beyond itself – than on the sheer theoretical complexity of it has become more widely popular. To understand what Shostakovich attempts to communicate with his music it is necessary to put it into both a historical and socio-political context. Therefore, I have here analysed three pieces by Shostakovich; his first symphony first movement, his ninth symphony first movement, and his fifteenth string quartet first movement, and put them into context. This is to examine the ways in which Shostakovich’s music reflects the world around him and trace the changes in his compositional style. When one sees his music in light of the society around him, a far more complex view of him arises. That is what I wish to illustrate here – Shostakovich’s music must be valued for its relationship to the world around him rather than the isolated characteristics of the music.
dc.language
dc.publisherNTNU
dc.titleMer enn røde flagg og politisk dissidens: perspektiver på Dmitrij Sjostakovitsjs musikk
dc.typeBachelor thesis


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel