To Be or Not to Be – The Question of Capital: Young Adults Negotiating a Sense of Belonging in a Norwegian National Space

Abstract

I denne oppgaven utforsker jeg hvordan unge voksne med flere nasjonale tilknytninger forhandler ideer om tilhørighet i en norsk nasjonal setting. Jeg har sett på hvordan individer plasserer seg selv i en nasjonal orden gjennom narrativer. Ved å analysere intervju, fokus grupper, digitale korrespondanser, og sosiale media profiler, viser jeg at følelser av tilhørighet blir hevdet gjennom implisitt og eksplisitt bruk av kategoriske identiteter. Sådan finner jeg termene ‘norsk’ og ‘utlending’ sentrale. Gjennom en forståelse av sosiale felt, argumenterer jeg for at følelser av tilhørighet ikke er hevdet i et vakuum, men at de må i stedet bli sett i relasjon til dominante diskurser, som i denne sammenheng forstås som nasjonalisme. Videre forstår jeg tilhørighet som en kamp som befinner seg i samspillet mellom følelser og diskurser av tilhørighet. Jeg bruker analogien til et spill for å understreke det performative, intersubjektive, og relasjonelle ved tilhørighetsprosesser. Det norske tilhørighetsspillet består av to separate, men sammenhengende, spill. Disse kaller jeg for det offisielle og det aristokratiske spillet. Det førstnevnte handler om statsborgerskap, og det sistnevnte om intersubjektive relasjoner. I hvert spill betegner nasjonal tilhørighet det å ‘passe inn’, hvor individer må bevise sin norskhet opp imot et nasjonalt ideal. Slike ‘selvforbedringshandlinger’ blir i det ene spillet omgjort til en forestilt likhet, mens de blir tatt som bevis på ens iboende forskjell i det andre. Nasjonal tilhørighet blir ikke bare et enten/eller spørsmål, men også et spørsmål om mer, eller mindre. Følgelig finner jeg tilhørighetshierarkier på begge nivåene, samt i mine informanters fortellinger. Etablerte narrativer begrenser hvordan tilhørighet er hevdet, men slike narrativer blir også utfordret. Gjennom å hevde, redefinere, og reprodusere kategoriske identiteter, krysser informantene tilhørighetsgrenser, og på denne måten finner de også nye måter å høre til på i den nasjonale ordenen.

In this thesis, I explore how young adults with multiple national attachments negotiate a sense of belonging in a Norwegian national space. By way of a mostly digital fieldwork, I have investigated narratives of emplacement through interviews, focus groups, digital correspondences, and social media profiles. I understand a sense of belonging to be claimed through the implicit and explicit use of categorical identities. In this respect, I find the terms ‘norsk’ and ‘utlending’ to be of significance. Through a social fields’ perspective, I argue that personal attachments are not claimed in a vacuum. Rather, senses of belonging must be seen in relation to the politics of belonging. This discursive resource takes the form of nationalism. Furthermore, understanding belonging as a struggle located in the interplay of the former and the latter, I use the analogy of a game to account for its performative, intersubjective, and relational nature. I take the Norwegian game of national belonging to be constituted of two separate, yet highly interlinked games. Namely, the official and the aristocratic game. The first mentioned has to do with issues of citizenship, and the latter with intersubjective relations. Each game makes national belonging a quest of ‘fitting in’; of proving one’s Norwegianness against a national ideal. Yet, in one game such acts of ‘self-improvement’ are translated into a perceived sameness, while they are taken as proof of one’s inherent difference in the other. I find national belonging to be a matter of either/or, as well as a matter of more, or less. Accordingly, I find hierarchies of belonging to be present on both levels, as well as in my informants’ statements. While established narratives limit how a sense of belonging is claimed, such narratives are also challenged. Through claiming, redefining, and reproducing categorical identities, my informants creatively cross boundaries of national belonging as well as creating new ways to belong in the national order of things.