Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorSundt-Hansen, Line Elisabeth
dc.contributor.authorForseth, Torbjørn
dc.contributor.authorHarby, Atle
dc.contributor.authorBongard, Terje
dc.contributor.authorFossøy, Frode
dc.contributor.authorArnesen, Ingerid Julie
dc.contributor.authorKöhler, Berit
dc.contributor.authorMajaneva, Markus Antti Mikael
dc.contributor.authorSivertsgård, Rolf
dc.contributor.authorSkoglund, Helge
dc.contributor.authorSkår, Margrethe
dc.contributor.authorSundt, Håkon
dc.contributor.editorSundt-Hansen, Line Elisabeth
dc.contributor.editorForseth, Torbjørn
dc.contributor.editorHarby, Atle
dc.date.accessioned2021-11-05T11:49:10Z
dc.date.available2021-11-05T11:49:10Z
dc.date.issued2021
dc.identifier.isbn978-82-93602-23-1
dc.identifier.issn2535-5392
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2828131
dc.description.abstractI dette prosjektet har vi utvidet miljødesignkonseptet, opprinnelig utviklet for laks i regulerte vassdrag, til å inkludere større deler av økosystemet (fisk og bunndyr) og menneskers bruk av Nea. Prosjektet startet i 2018 og er satt sammen av forskere fra HydroCen med ekspertise i hydrologi, akvatisk biologi og samfunnsfag. Det overordnede målet har vært å undersøke hvordan miljøforholdene kan bedres i vassdraget ved å ta i bruk de meste moderne og nyeste teknologier og på tvers av fagdisipliner for å utvikle nye metoder. Historisk har Nea vært en svært viktig gyte- og rekrutteringselv for storørretbestanden i Selbusjøen og denne bestanden er definert som en storørretbestand av stor verdi. Den undersøkte elvestrekningen av Nea fra Hegsetdammen til utløpet i Selbusjøener omtrent 33 km. Strekningen preges av 32 terskler (fram til nylig 34) etablert for å opprettholde et vannspeil på grunn av fraført vann til vannkraft på store deler av strekningen. Hydrologiske analyser viser at vannføringen er betydelig redusert etter regulering, både sommer og vinter. For å undersøke tilstanden til ørretbestanden ble effektivt antall gytefisk beregnet basert på genetiske analyser av vevsprøver fra ungfisk av ulike alder fanget i Nea i august 2019. Undersøkelsene viser at ørretbestanden har få antall gytefisk. Genetiske analyser indikerer at systemet er fragmentert, sannsynligvis på grunn av vandringshindre i form av terskler som begrenser fiskens vandring og genflyt i bestanden. Et lite antall foreldre gir høy grad av innavl. Det akvatiske naturmangfoldet og hvordan det påvirkes av terskler og regulering ble undersøkt ved bruk av sparkeprøver analysert av taksonomiekspert og moderne genetiske analyser som metabarcoding (analysen av etanolene sparkeprøvene ligger på) og miljøDNA fra vannprøver. Vannprøver og sparkeprøver ble tatt på samme lokalitet. De taksonomiske analysene viste flere arter i strykpartier enn i tersklene i de øvre og midtre delene av den undersøkte strekningen. Bunndyrtetthetene var generelt lave, omkring 10-25 % av forventet antall sammenlignet med forventningssamfunnet for regionen. Den undersøkte strekningen hadde en skjev artsfordeling med dominans av få arter. MiljøDNA av vannprøver viste flere arter enn tradisjonell metode. Forskjellen mellom metodene var størst ved påvisning av sporadiske og sjeldne vårflue-arter og den største andelen av forventede arter var av døgnfluer og vårfluer. Videre ble det undersøkte hvor egnet miljøDNA fra vannprøver var for å teste effekt av tiltak som elv-i-elv og forskjell mellom terskelbasseng og strykområder på bunndyrsamfunn. Analysene av artssamfunnet i stryk og terskler viste at den tradisjonelle metoden og metabarcoding påviser forskjeller i bunndyrsamfunn i de to habitatene, mens miljøDNA fra vannprøver ikke gjør det. Dette skyldes at sparkeprøver er tatt på gitt posisjon og etanolprøvene herfra stammer bare fra denne lokaliteten. MiljøDNA fra vannprøver viser artssamfunn fra et større område, da DNA i en vannprøve også kommer fra et større oppstrøms område. Metoden med miljøDNA analyse av filtrert vann kan ikke skille mellom ulike nærliggende habitater i rennende vann. For å undersøke hvordan Nea benyttes til rekreasjon, og hvordan ulike brukergrupper vurderer estetiske forhold knyttet til terskler, ble det benyttet både intervjuer og spørreundersøkelser. Undersøkelsene viser at Nea har stor betydning for mange mennesker, både blant lokalbefolkningen og turister. Majoriteten av lokalbefolkningen har god kunnskap om regulering av elva og har generelt en positiv holdning til vannkraftproduksjon. Det var generelt liten lokal motstand til endring eller fjerning av terskler ut fra et visuelt perspektiv, men mange ønsker seg en høyere minstevannføring for å bedre miljøforholdene. Scenarioer der terskler ble fjernete ble vurdert som en forbedring sammenlignet med dagens tilstand. Miljøforbedrende tiltak kalt «elv-i-elv» ble i utgangspunktet negativt vurdert blant lokalbefolkningen og mindre negativt blant turistene, men tiltaket ble mer positivt vurdert når de fikk vite at formålet var å bedre levevilkårene for ørret. Flaskehalsene for ørretbestanden på den undersøkte strekningen er knyttet til både hydrologiske og habitatmessige forhold. Lav vannføring i kombinasjon med høye terskler hindrer trolig i perioder og noen år gyteørret fra å vandre oppstrøms til egnede gyteplasser: Dette er trolig en viktig årsak til en lav effektiv gytebestand og høy innavl. I kombinasjon med lave vannføringer i sommerperioden, gir tersklene en sterk begrensing også for ungfisk til fritt å bevege seg innen elvestrekningen. Tersklene er identifisert som en sterk flaskehals for ørretbestanden og det er utarbeidet et forslag til terskeltiltak og modifisering av terskelutforming. Med utgangspunkt i identifiserte utfordringer med tersklene har vi satt opp tre funksjonskrav i prioritert rekkefølge; 1) reetablering av frie vandringsveier, 2) sikring av eksisterende og reetablering av ubrukte gyteområder og 3) sikring av dypere overvintringsområder og vanndekt areal. Som hovedtiltak for å nå disse kravene foreslår vi at tersklene delvis åpnes ved hjelp av ramper med vandringskanaler. Et slikt tiltak vil lette to-vegs vandring og kunne bedre rekruttering og dermed økte bestandsstørrelser av ørret i både Nea og Selbusjøen, bedre habitatforhold for ørret og gjøre det dårligere for gjedde og ørekyte, bedre overvintringsforhold og beholde vannspeil som del av landskapet på store deler av strekningen. Forslag til bruk av vann i henhold til «vannbank-prinsippet» er gjort med tanke på å redusere de viktigste hydrologiske flaskehalsene for ørretproduksjonen. Gitt dagens vannføringsreglement er det utarbeidet et vannbankkonsept for Nea på denne strekningen, noe som kan gi særlig gytefisk bedre muligheter til oppvandring til gyteplasser, men også bedre overlevelse av elvelevende ørret i sommer- og vinterperioden. De foreslåtte tiltakene til modifisering av terskler i Nea, i kombinasjon med vannbankforslag vil kunne gi store forbedringer for naturmiljøet i Nea.en_US
dc.language.isonoben_US
dc.publisherNorwegian Research Centre for Hydropower Technologyen_US
dc.relation.ispartofseriesHydroCen Rapport;22
dc.subjectMiljødesignen_US
dc.subjectvannkraften_US
dc.subjecthydrologien_US
dc.subjectterskleren_US
dc.subjectbarriereren_US
dc.subjectnaturmangfolden_US
dc.subjectørreten_US
dc.subjectmiljøDNAen_US
dc.subjectpopulasjonsgenetikken_US
dc.titleUtvidet miljødesign i demovassdrag Neaen_US
dc.typeResearch reporten_US
dc.rights.holder© NINA 2021en_US
dc.description.localcode© NINA 2021 Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelseen_US


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel