| dc.description.abstract | Den eklektiske orienteringen er en av de vanligste behandlingstilnærmingene i psykologisk praksis (Thoma & Cecero, 2009). Under min utdanning ved profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU, ble ikke en slik tilnærming vektlagt, og det ble antydet at denne måten å gjøre terapi på ikke er evidensbasert. Studentene får mest opplæring i kognitiv atferdsterapi og metakognitiv terapi, fordi dette i hovedsak er forskningsfokus og interesseområde for de ansatte (Høydahl, 2010). Det har de siste årene vært mye fokus på at psykologisk praksis skal være evidensbasert. American Psychological Assosiation godkjente i 2005 prinsipperklæringen om evidensbasert praksis, definert som ”en integrasjon av beste tilgjengelige forskning med klinisk praksis i kontekst av pasientkarakteristika, kultur og preferanser” (Levant, 2005, s. 5). I 2007 vedtok sentralstyret i Norsk Psykologforening å slutte seg til denne Prinsipperklæring (Aanonsen, 2007). Oppgaven beskriver hva eklektisk terapi er. Kasuset ”Eva” blir presentert for å gi et eksempel på hvordan denne måten å gjøre psykoterapi på kan forløpe i praksis. Fordeler og ulemper med eklektisk terapi blir diskutert i lys av APAs definisjon av evidensbasert praksis. Det konkluderes med at dersom man skal forholde seg til prinsipperklæringen slik den er beskrevet av APA (2006), og integrere beste tilgjengelige forskning med pasientens karakteristikker, kultur og preferanser, ser det ut for at det eneste riktige er å ha en eklektisk tilnærming til klinisk praksis. | nb_NO |
