| dc.description.abstract | I senere år har en mer helhetlig tenkemåte blitt vanligere innen barneterapi. Nyere
kunnskap fra utviklingspsykologisk og nevropsykologisk teori og forskning har hatt
betydning for hva en anser som virkningsfullt i terapi med barn. Forskning har vist at
barn med like symptomer ofte har hatt svært ulike utviklingsveier frem mot
symptomene. Det er også en stor variasjon når det kommer til faktorer i miljøet og
medfødte sårbarheter hos barn med like diagnoser. En vet at barns evne til å regulere
og differensiere emosjoner utvikles i samspillet mellom barnets disposisjoner og
barnets miljø. Behandlingsformer som bygger på kunnskap fra utviklingspsykologien
betrakter symptomer som et resultat av at ulike utviklingsbehov ikke er blitt møtt.
Fokus blir derfor lagt på å forstå og endre underliggende dysfunksjonelle prosesser og
mangler, som blant annet omsorgsvariabler og grunnfunksjoner. Dersom en i et
terapiløp med barn ikke tar hensyn til dette, kan en risikere at viktige
bakenforliggende faktorer blir oversett, og slik stå i fare for å ikke gi tilstrekkelig
behandling. Pasienten som presenteres i denne oppgaven er ni år gamle Tobias som
ble henvist til universitetsklinikken på psykologisk institutt - NTNU for depresjon og
atferdsproblemer. Tobias sin situasjon og endringene gjennom hans terapiløp blir
integrert med og diskutert opp mot relevant teori og forskning. I terapien med Tobias
ble det sentralt å støtte opp under hans emosjonelle utvikling og evne til å selv kunne
regulere og integrere sine emosjonelle opplevelser. I denne sammenheng ble et
relasjonelt fokus vektlagt og et viktig mål ble å etablere intersubjektive deling mellom
foreldrene og Tobias, øke foreldrenes forståelse av ham, og utvide deres perspektiv på
betydningen av hvordan de som foreldre møtte gutten sin. | nb_NO |
