| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven undersøker usikkerheter knyttet til anvendelsen av ikke-lineær elementanalyse i armerte betongkonstruksjoner. Undersøkelsen gjennomføres ved en sammenligning av resultater fra fire forskjellige løsningsstrategier mot gjennomførte eksperimenter. Eksperimenter inneholder bjelker som er utsatt for firepunkts bøyning i tillegg til et fåtall høye bjelker. Løsningsstrategiene brukes til å evaluere effekten av egenskaper relatert til riss propagering og heft mellom betong og armering.
I tillegg til undersøkelsen av modelleringsusikkerheten brukes den foretrukne løsningsstrategien videre i en ikke-lineær analyse av en større konstruksjon. Konstruksjonen er en armert betongkonstruksjon plassert i et havområde, utsatt for et sammenstøt med et skip. Målet er å undersøke om den foreslåtte løsningsstrategien gir en pålitelig kapasitet før total kollaps.
Alle ikke-lineære analyser utføres ved bruk av programmet DIANA 10.4. Modelleringsprosedyrer er basert på retningslinjer for ikke-lineær element metode foreslått av Eurocode, fib og Rijkswaterstaat Center for Infrastructure.
Ikke-lineære analyser viser at modeller som tar i bruk en fast riss-orientering, har en tendens til å resultere i konservative verdier og manglende samsvar mot bruddmekanismer oppnådd i forsøkene. En roterende riss-orientering gir mer nøyaktige og konsekvente resultater. Roterende riss viser mindre følsomhet for endringer i heft mellom betong og armering. Heftendringer medfører større avvik når det kombineres med en fast riss-orientering.
Den maritime betongkonstruksjonen er modellert med full heft og roterende riss-orientering. Tilstrekkelig kapasitet er oppnådd ved bruk av den aktuelle løsningsstrategien, med en antatt dimensjonerende last på 80 000 kN. Konstruksjonens kapasitet er beregnet ut fra modelleringsusikkerheten og total last ved kollaps. Designkapasitet er lik 184,3 MN. | |