En empirisk analyse av terminstrukturen til norske renter - forventningshypotesens gyldighet

Abstract

Denne avhandlingen studerer terminstrukturen til norske renter med det formål å undersøke om det finnes en sammenheng i utviklingen mellom korte og lange renter. Om så er tilfellet vil det kunne bidra til å forutse fremtidige renter. I henhold til forventningshypotesen skal avkastningen ved å investere i like renteinstrumenter med forskjellig løpetid være den samme innenfor en gitt investeringshorisont. Gjennom å teste for tidsserieegenskaper i statsobligasjoner, statskasseveksler og NIBOR-renter undersøkes det om forventningshypotesen har gyldighet i norsk renteutvikling. Observasjonsperiodene som benyttes er 1990-2014 og 2003-2014. Innenfor disse periodene studeres renter med løpetid på 10 år, 3 år og 3 måneder. Testprosedyrene baserer seg på etablert økonometrisk teori. Test for stasjonaritet indikerer at rentevariablene er stasjonære i førstedifferansen. Videre testes kombinasjoner av rentevariablene for kointegrasjon, kausalitet og feilkorrigering for å studere den langsiktige sammenhengen. Resultatene fra testene gir ikke grunnlag for å bekrefte forventningshypotesens gyldighet i Norge. Det er gjennomgående at korte renter følger utviklingen i lange renter, men det finnes ikke tilstrekkelig støtte i testene til å konstatere at lange renter følger utviklingen i korte renter. Studien viser også at rentekombinasjonene med korteste termindifferanse i sterkest grad indikerer likevektsammenheng.