| dc.description.abstract | I 1994 fikk vi lovfestet rett til videregående opplæring. Siden den gang har ca. 1/3 av
elevene falt fra og ikke fullført videregående utdanning. Det er i seg selv ikke noe galt
med å velge en annen vei til yrkeslivet enn videregående opplæring – problemet er at
sannsynligheten er stor for at man også faller utenfor ordinært arbeidsliv.
Karaktersnittet man går ut med fra ungdomsskolen har stor betydning for om man har
risiko for frafall i videregående skole. Opptak til videregående opplæring skjer i stor grad
på bakgrunn av karakterer. Dette gjør at elever med svake karakterer har en tendens til å
hope seg opp på enkelte studieretninger og/eller skoler. Den bagasjen elevene har med
seg gjennom ti år i grunnskolen utgjør en rammefaktor som lærerne i den videregående
skolen ikke har mulighet til å endre. Men er det tenkelig at frafallet har å gjøre med at
opplæringen i den videregående skolen ikke er inkluderende nok?
Det er utarbeidet flere strategier for å motarbeide risiko for at elever faller fra i den
videregående skolen, slik som bl.a «Ny giv»-prosjektet og «Fellesfag, yrkesretting og
relevans (fyr)». Felles for disse strategiene er at de har en tilnærming til utfordringene på
et systemnivå. Fra Hattie (2009) veit vi at læreren og lærerens interaksjon med elevene er
det som har sterkest effekt på elevenes faglige utbytte.
Denne oppgavens problemstilling tar derfor utgangspunkt i hvilke strategier læreren kan
bruke i klasserommet i den daglige undervisningen for å motarbeide frafall og spør: Hva
gjør lærere i den videregående skolen for elever med risiko for frafall?
Problemstillingen søkes besvart ved kvalitative intervjuer med lærere i den videregående
skolen i Trondheim, som underviser klasser med opphoping av elever i risikosonen for
frafall, og finner at vekt på å utvikle gode relasjoer mellom lærer og elev både kan være en
beskyttende faktor mot frafall og et grunnlag for at læring kan finne sted. | nb_NO |
