Fastlegers arbeid med unge enslige flyktninger: En studie av fastlegers arbeidsformer, erfaringer og visjoner rundt tjenestetilbudet til unge enslige flyktninger.

Abstract

Hensikt: Målet for denne masteroppgaven er å utforske helsetilbudet fastleger gir til unge enslige flyktninger som har kommet til Norge og fått status som bosatt. Oppgaven inngår som en delstudie i paraplyprosjektet Taus Tids Tale, som ønsker å bidra til mer målrettet forskningsbasert helsetjenesteutforming og helsefremming for enslige bosatte flyktninger mellom 16-25 år. Fastleger utgjør en sentral del av helsetilbudet denne gruppen får, og det er derfor av interesse å utforske deres arbeidsmetoder, erfaringer, utfordringer og eventuelle visjoner og/eller løsninger på disse.

Materiale og metode: Denne studien er en tverrsnittsundersøkelse basert på et egenkonstruert nettbasert spørreskjema. Dataen er blitt behandlet i programvaren Statistical Package for the Social Sciences (SPSS) og Microsoft Excel. Det er benyttet deskriptiv statistikk som oppsummerer og beskriver informasjonen vi har om en gruppe individer eller fenomener, og logistisk regresjon. Spørreskjemaet ble sendt ut til fastleger i Norge som er med i en lukket Facebook-gruppe kalt Allmennlegeinitiativet og til kursdeltakere via Nidarosfondet som er et fond til fremme av allmennmedisinen i Trondheim. Totalt inngår 71 fastlegers svar i studien.

Resultater: Flertallet av fastlegene i denne studien følte seg godt forberedt til å møte denne pasientgruppen. Imidlertid er ikke bildet helt entydig, og våre funn viser at fastlegene møter på flere utfordringer når de skal yte helsetjeneste til målgruppen. Av utfordringer fastlegene møter på erfarer de at språk, ulik forståelse av helse og sykdom, ulik forståelse av hvordan helsesystemet fungerer og andre forventninger til fastlegen er dominerende. Tolk er en viktig strategi som blir brukt blant fastlegene til å håndtere den språklige barrieren, men flere oppgir at dette ikke er et bra nok hjelpemiddel. Flere fastleger tyr derfor til lett tilgjengelige løsninger slik som å bruke familie, venner eller pasientens barn til å oversette. Hele 44% av fastlegene oppgir at de bruker pasientens barn til å oversette under konsultasjon, noe som er imot loven. Samarbeidet rundt pasientgruppen er i dag lite etablert, og fastlegene er ikke klar over hvem som gjør hva eller hvem de kan henvende seg til med problemstillinger. Likevel ønsker flertallet tettere samarbeid rundt disse pasientene.

Konklusjon: Det er flere utfordringer fastlegene møter på når de skal yte helsetjenester til unge enslige bosatte flyktninger, og 74% rapporterer at de bruker mer tid på denne pasientgruppen sammenliknet med andre pasienter. For å kunne yte riktig/god helsehjelp ønsker fastlegene økt kulturell kompetanse og bedre opplæring i hvordan man skal yte helsehjelp til pasienter fra en annen kultur, noe som erfaringsmessig har vært lite vektlagt.

Background: The aim for this master thesis is to explore how the general practitioners (GP’s) in Norway provide health care to young refugees who came to the country alone and are now living in Norway as citizens. This thesis is a part of a project called Taus Tids Tale, that aims to contribute to more research regarding designing health care services and promoting good health for this group of refugees in the ages between 16-25 years old. The GPs are a central part of the health care given to this group. Therefore, we want to explore their methods of work, experiences, challenges, and visions and/or solutions to these.

Method and materials: This study is a cross-sectional study based on an electronical questionnaire sent to GPs with young unaccompanied refugees on their list of patients. The data conducted from the questionnaire was analyzed in the software program Statistical Package for the Social Sciences (SPSS) and Microsoft Excel. Descriptive statistics has been used to present the results, that summarizes and describes the information we have of a group of individuals or phenomenon. The questionnaire was sent out to GPs in Norway that are a part of a group called Allmenlegeinitiativet on Facebook. In addition to this, the questionnaire was sent out to GPs who attended a course at Nidarosfondet in Trondheim. In total 71 answers were conducted from the questionnaire.

Results: Most of the GPs in this study felt prepared to meet young unaccompanied refugees for consultation. However, our findings indicates that they do face several challenges when they are providing health care to this group. These challenges are language barriers, different understanding of health and disease, and different understanding of how the health care system works and different expectations to what the general practitioner should do for them. An interpreter is used among GPs as a solution to the language barrier. However, several of the GPs argues that it does not work as it is supposed to. Therefore, there are many GPs that uses other solutions to translate during consultations. These solutions include using family, friends, or the patients’ children to translate. A total of 44% of the GPs says they use the children of the patients to translate during consultations, something that is against the law. When it comes to the cooperation with other groups this seems poorly established, and the GPs are not aware of who are responsible for what, or who they can ask if they have any problems regarding these patients. However, it seems like the majority wants to cooperate with other groups when it comes to these patients.

Conclusion: Most of the GPs face challenges when they are providing health care to young, unaccompanied refugees, and they use more time on this group of patients compared to other patients. To be able to give good health care the GPs want to increase their cultural competence and have more training in how to provide health care to this group, something that has not been prioritized.