| dc.description.abstract | Villighet til å møte klimautfordringene kan gjenspeiles i målsetninger både nasjonalt og globalt. Nasjonalt har Norge meldt sitt mål om å kutte klimagassutslipp med minst 50%, fra nivået i 1990. Byggebransjen er en av de mest ressurskrevende næringene, og er derfor nødt til å ta grep for å redusere sitt klimagassavtrykk. Ombruk har i nyere tid vokst frem som en viktig del av den sirkulære tankegangen i lys av å møte klimautfordringene. Tanken er å gå bort fra å være et «bruk-og-kast» samfunn, til å utnytte ressursenes fulle verdi. Ombruk av byggematerialer har i noen tilfeller vært gjennomført i stor skala i byggeprosjekter i Norge. I disse tilfellene har nye utfordringer og risikoer dukket opp i byggeprosessen som følger av ombruksmaterialene. Dette har gjort at det stilles spørsmål rundt hvem som skal ta ansvar og kostnader tilknyttet risikoene. Denne utfordringen danner grunnlag for denne masteroppgavens problemstilling.
Hensikten med oppgaven er å kartlegge risikoene som følger ved ombruk av byggematerialer. Den søker å undersøke hvordan risikoene kan fordeles mellom aktørene i sirkulære byggeprosjekter, og hvilke aktører som bør gå foran i utviklingen av ombruksprosessen. Til slutt er det undersøkt hvordan gjennomføringsmodellene egner seg i prosjekter med ombruk.
For å besvare oppgavens problemstilling og forskningsspørsmål ble en kvalitativ tilnærming benyttet, med litteraturstudium, intervjuer og dokumentstudium. Hensikten med litteratursøket var å skape et kunnskapsgrunnlag innenfor temaet, og kartlegge erfaringer som finnes i byggenæringen fra før. Semistrukturerte intervjuer er utført for å få frem erfaringsbaserte spekulasjoner for hvordan risikofordelingen kan utvikle seg i tiden fremover. Intervjuer vil og undersøke erfaringer for gjennomføringsmodeller sin egnethet med ombruk. Dokumentstudium er benyttet for å supplere de to øvrige forskningsmetodene, og vil bidra med å øke troverdigheten til informasjonen som hentes inn.
Intervjuresultatene kartla materialenes tekniske risiko, regelverk og tilgjengelighet av brukte byggevarene som de viktigste risikoene som tilegnes ombruksmaterialer. Økte kostnader og tidsbruk ble vurdert som de viktigste konsekvensene av de øvrige risikoene. Risikoene samsvarte med tidligere funn i litteratur og dokumentstudier. Risikofordeling finnes det ingen fasitsvar på i byggenæringen i per i dag. En fordeling bør utvikle seg i god dialog mellom aktørene. Selger bør i dialog med kjøper av brukte materialer ta ansvar for teknisk risiko med testing og dokumentasjonsbildet for materialene. Byggherren må ta risikoen for tilgang til materialer i byggeprosjektet. Større private aktører i det kommersielle markedet bør generelt gå foran i utviklingen av en standardisert ombruksprosess. Det kan senere bidra til at flere aktører kan få til ombruk. I fremtiden diskuteres mulighetene for utvikling av en ombruksaktør som kan tilby ferdig bearbeidede og dokumenterte materialer for ombruk. Til slutt anses ingen av de ulike gjennomføringsmodellene som optimale i ombruksprosjekt. Utførelseskontrakter kan være egnet for prosjekter der ombruksmaterialene skal bestemmes underveis i byggeprosessen. Dersom totalkontrakter skal benyttes bør ombruksmaterialene være bestemt på forhånd. Generelt anbefales det likevel å ha en samspillsfase i forkant av ombruksprosjektet. Denne gir god dialog mellom aktørene og rom for å utvikle gode løsninger og en felles forståelse rundt hvordan prosjektet skal gjennomføres. | |
| dc.description.abstract | Willingness to meet the climate challenges can be reflected in goals both nationally and globally. Nationally, Norway has announced its goal of cutting greenhouse gas emissions by at least 50%, from the level in 1990. The construction industry is one of the most resource-intensive industries, and the industry must therefore take action to reduce its greenhouse gas footprint. Reuse of building materials has recently emerged as an important part of the circular way of thinking in meeting the climate challenges. The idea is that we must evolve from the consumer society we are today, to make greater use of the values of the resources of the nature. Construction materials has in some projects in Norway been reused on a large scale. In those projects, new challenges and risks have emerged in the construction process. Questions are therefore being raised about who should take responsibility and costs associated with the risks.
The purpose of this master's thesis is to map the risks of reuse of construction materials. It also seeks to investigate how the risks can be distributed between the contractual parts in circular construction projects, and which parts that should take the lead in the development of an optimal reuse process in general. Finally, it has been investigated how the project delivery methods are suitable with reuse of construction materials. To answer the problem and research questions of the thesis, a qualitative approach was used, with literature study, interviews, and document study. The purpose of the literature study was to create a knowledge base within the topic, and to map experiences that exist in the construction industry from previous projects. Semi-structured interviews have been conducted to also bring out experience-based speculations of how the risk distribution can develop in the future. It also seeks to investigate experiences and speculations of how the different project delivery methods are suitable with reuse. Document study will supplement the other two research methods and will help increase the credibility of the information obtained.
The interview results map the materials' technical risk, regulations, and the availability of used building materials as the most important risks. Increased costs and time spent for the reuse processes were considered as the most important consequences of the detected risks. There is no definitive answer to the distribution of the risks related to reused materials in the construction industry today. A distribution should develop in dialogue between the owner, architect, and contractor. The seller should, in dialogue with the buyer of the used materials take responsibility of the technical risk including the testing and documentation of the materials. The owner must take the risk of access to used materials in the construction project. Larger private owners in the commercial market should generally take the lead in the development of a standardized reuse process. This can later contribute to more parties being able to reuse materials. In the future, the possibilities for developing a professional business that can offer reused materials documented and ready to use are discussed. Finally, none of the various project delivery methods are considered optimal with reused materials in a construction project. Design-bid-build may be suitable for projects where the reusable materials are to be determined during the construction process. If the model design-build is chosen, the reusable materials should be determined in advance. In general, however, it is recommended to have an interaction phase prior to the project. This provides good communication between the owner, designers, and contractor, and will contribute to developing good solutions and a common understanding of how the project should be implemented. | |