Realkompetansevurdering etter "top-down" prinsippet for kandidater i Helsearbeiderfaget. En kvalitativ studie av hvordan fagkonsulenter gjennomfører realkompetansevurderingen.

Abstract

Realkompetansevurdering ble innført som en rettighet i forbindelse med Kompetansereformen, St.meld.nr.42 (1997-1998) og retten til videregående opplæring for voksne. Denne retten er regulert Opplæringsloven, §4A-3, og tilhørende forskrifter. Formålet med realkompetansevurdering er å identifisere, vurdere og verdsette en persons kompetanse uavhengig av hvordan kompetansen er ervervet. Denne kompetansen vurderes så opp mot læreplanen i ønsket fag. Slik skal den voksne kunne få vurdert sin kompetanse uten å måtte gå veien om tradisjonelle prøveordninger. Denne verdsettingen av kompetanse kan gi grunnlag for opptak til utdanningsinstitusjoner på videregående eller høyere nivå i utdanningssystemet. Vurderingen kan også gi grunnlag for et tilpasset og/ eller avkortet utdanningsløp. Realkompetansevurdering vil ha betydning for personers adgang til utdannings og bidra til effektiv utnyttelse av ressurser og tid i utdanningssystemet og samfunnet. Realkompetansevurdering har ulike målsettinger, blant annet å bidra til integrering av innvandrere, utnyttelse av kompetanse og mobilitet i arbeidsmarkedet. Det siste kan bli ytterligere aktualisert gjennom de endringene som koronaepidemien har medført i arbeidsmarkedet. Nasjonale retningslinjer for realkompetansevurdering av voksne i videregående skole har som formål å bidra til god kvalitet i realkompetansevurderingen, lik praksis i fylkeskommunene, å ivareta rettsikkerheten til den voksne og å øke tilliten og legitimiteten til ordningen. Retningslinjene gir føringer for fagpersoners kompetanse, gir anbefalinger for vurdering og metoder, samt beskriver at vurdering av realkompetanse er basert på faglig skjønn utført av kompetente fagpersoner. I denne studien har jeg ønsket å finne ut mere om hvordan det faglige skjønnet påvirker målsettingen i retningslinjene om lik praksis. For å finne noen mulige svar på dette, har jeg undersøkt hvordan fagkonsulenter gjennomfører realkompetansevurdering i Helsearbeiderfag. Jeg har gjennomført fire semistrukturerte intervjuer blant fagkonsulenter som gjennomfører realkompetansevurdering i helsearbeiderfag tilhørende hver sin vurderingsenhet innen samme forvaltningsområde i Norge. Studien vil ikke være representativ, men kunne vise hvordan noen fagkonsulenter gjennomfører sin vurdering. Resultatene viser ulik praksis både i forhold til bruk av retningslinjene og gjennomføringsprosessen. «Top-down» prinsippet benyttes i til en viss grad. Undersøkelsen viser også ulikheter i vurdering og verdsetting, og det stilles spørsmål om rommet for skjønnsutøvelse er for stort. Bruk av tolkningsfellesskap, der to eller flere fagpersoner vurderer den voksnes kompetanse, er varierende. Dette kan trolig til en viss grad tilskrives geografiske forhold og størrelsen på fagmiljø. Utfordringer knyttet til realkompetansevurdering av kandidater med dårlig norskspråklig kompetanse kom opp som et eget tema i løpet av intervjuene. Dårlig språkkompetanse gjør yrkesprøving vanskelig. Informantene opplever også at det er utfordrende å finne metoder som kan identifisere kunnskap dersom kandidaten ikke har språkferdigheter som gjør kunnskapen tilgjengelig for vurdering og verdsetting. Med utgangspunkt i De nasjonale retningslinjenes formål om lik praksis i fylkeskommunene, tyder resultatene fra studien på at retningslinjene ikke fungerer optimalt i forhold til målsettingen, og at «top-down» prinsippet benyttes på ulike måter og i ulik grad.

Assessment of competence from real life was introduced as a right in connection with the Competence Reform, St.meld.nr.42 (1997-1998), at the same time as the introduction of the right to further education for adults. This right is based on the Education Law and similar administrative regulations. The aim of the assessment of real life competence is to identify, evaluate and assess the competence of a person without taking into account how it is acquired. This competence is then evaluated against the curriculum of the subject in question. In this way the competence of a grown-up can be evaluated without doing the traditional exams. This assessment of a person’s competence can then form the basis for admission to further-educational institutions or higher up in the educational system. The assessment can also be the basis for an adapted or a shortened educational course. Thus assessment of real life competence can be vital for people’s admission into further education and an effective use of resources and time within the educational system and in society. Assessment of real life competence has different aims, among other things to contribute to integration of immigrants, exploitation of competence and mobility within the work force. The last aspect has been actualized lately through the changes the Corona Pandemic has introduced in the work market. National guidelines for real life competence for adults in high school seeks to contribute to high quality in the assessment of real life competence, similar practice within the counties and to take care of the legal rights of the adults and increase the trust and legitimacy of the system. The guidelines contain rules for a person’s competence and suggestions for assessment and methods. But the assessment and implementation will always be influenced by judgement. This study is about how consultants carry through real life assessment for employees in the health area. It is carried through by means of semi-structured interviews with a strategic selection of subject consultants, who carry out such real life assessments. I have done four interviews with subject consultants within the same area in Norway. The study will not be representative, but it shows variations within comparable fields. There is a variation in how much the subject consultants take part in the assessment procedure. The results show different practice when it comes to how the guidelines are used. Real life assessment according to “top-down” principle is used to a certain degree. Assessment after a conversation, professional rehearsal and reflection are methods used by all informants. They also declare that they have a good cooperation with the practice area. The use of common interpretation varies. This can probably be explained to a certain degree by geographical conditions and different size in the specialist environment. The study also shows difference in assessment and evaluation. One question is if the room for personal judgement is too big, especially when it comes to assessment and evaluation. Challenges in connection with real life assessment of candidates with poor skills of Norwegian were raised as a special theme during the interviews. Poor skills in Norwegian makes it difficult to assess professional competence. It is also challenging to find methods to identify the professional competence if the candidate does not have an appropriate way of expressing his/her knowledge. The purpose of the National guidelines is to have similar practice within each County. This study suggests that the guidelines have not had this effect.