| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven fokuserer på hvilke erfaringer unge kvinner har med egen ADHD-diagnose. Studien tar for seg erfaringer fra livet før diagnostisering, selve diagnostiseringen, konsekvenser av diagnostisering, og ulike spørsmål som blir aktuelle etter diagnostisering. For å kunne belyse disse erfaringene, har det blitt utført fjorten individuelle kvalitative intervjuer. Den aktuelle problemstillingen er: Hvilke betydninger har kjønn for unge kvinners erfaringer med egen ADHD-diagnose? De teoretiske bidragene som skal være med på å gi innsikt i denne problemstillingen er Judith Butlers (2011; 2020) performativitetsteori om kjønn, Candace West & Don Zimmermans (1987) teori om doing gender, teorier om feminitet og maskulinitet fra Nick Drydakis et al. (2017) og Christoffer Chelsom Vogt (2018), og Vogt (2018) og Harriet Bjerrum Nielsens (2014) teorier om skolens utvikling og perspektiver på kjønnsforskjeller.
Funnene i studien illustrer hvordan de kjønnede forventningene til jenter og kvinner kan være utfordrende å kombinere med symptomene på diagnosen. Før diagnostisering med ADHD hadde flere av informantene kjent på en følelse av å være atypisk, da de så på det som vanskelig å innfri kjønnsforventningene. For å ikke fremstå som atypiske lærte de unge kvinnene seg å maskere symptomer. Dette gjorde at symptomene ikke ble synlige, noe som hos flere har ført til sendiagnostisering. I tillegg opplevde flere sendiagnostisering fordi utenforstående glemmer at jenter kan ha ADHD, da en kjønnet forventning er at ADHD er en «guttediagnose». Deretter har studien pekt på hvordan diagnostiseringen fører til flere positive konsekvenser. Ved å bli diagnostisert med ADHD har informantene fått besvart flere spørsmål ved seg selv og de har erfart forklaring og lettelse. Videre har diagnostiseringen ført til medisiner, og økt tilrettelegging, hjelp og legitimering. Etter diagnostisering har flere av informantene erfart at nye problemstillinger og spørsmål har dukket opp. Dette er spørsmål tilknyttet misforståelser rundt ADHD-diagnosen, analysering av tidligere atferd og utfordringer med å akseptere diagnosen. Studien har flere sosiologiske og samfunnsmessige implikasjoner. Det er nødvendig med en kompetanseheving og holdningsendring knyttet til ADHD hos jenter og kvinner, samt en kompetanseheving om hvordan en forholder seg til kjønn i skolen. Økt kompetanse vil kunne føre til at jenter og kvinner med ADHD ikke blir en glemt gruppe. Samtidig har studien gitt et nytt sosiologisk perspektiv på ADHD, da studien ser på diagnosen i relasjon med kjønn og kjønnsforventninger. I tillegg gir oppgaven et innblikk i hvordan de faktisk diagnostiserte forholder seg til diagnosen. | |
| dc.description.abstract | This master thesis focuses on young women’s experiences with their own ADHD diagnosis. The thesis addresses experiences from before they were diagnosed, when they got diagnosed, consequences of being diagnosed, and various questions that became relevant after they were diagnosed. The study is based on fourteen individual qualitative interviews, and the research question is: What significance does gender have for young women's experiences with their own ADHD diagnosis? Important theoretical contributions are Judith Butlers (2011; 2020) theory on performativity, Candace West & Don Zimmermans (1987) theory on doing gender, theories about femininity and masculinity from Nick Drydakis et al. (2017) and Christoffer Chelsom Vogt (2018), and Vogt (2018) and Harriet Bjerrum Nielsens (2014) perspectives development features in the Norwegian school and gender-differences.
The empirical findings illustrate how girls and women with ADHD can experience the gender expectations related to them, difficult to combine with the symptoms on ADHD. Before the diagnosis several of the informants had felt a sense of being atypical because of problems related to gender expectations. To not appear atypical, the informants learned to mask different symptoms. This led to the symptoms not being visible, but a result of this was late diagnosis. At the same time, several of the young women had experienced late diagnosis because outsiders tend to forget that girls and women can have ADHD, since a gendered expectation is that ADHD is a diagnosis that boys experience. Furthermore, the study has pointed out how being diagnosed with ADHD can lead to several positive consequences. The informants had experienced explanation and relief, and at the same time, the diagnosis has led to medication, and increased facilitation, help and legitimation. After the diagnosis, several of the informants had experienced how new questions had emerged. These questions were about misunderstandings related to ADHD, analyzing previous behavior, and challenges with accepting the diagnosis. The study has several sociological and societal implications. It is necessary to increase the knowledge about girls and women with ADHD, as well as the knowledge about gender expectations in school. This will possibly lead to girls with ADHD, not being forgotten. At the same time, this study provides a new perspective on the sociological debate on ADHD, since the study focuses on how ADHD is related to gender and gender expectations. In addition, the study provides insight on how people with ADHD look at their own diagnosis. | |
