Do development aid agencies practice what they preach?: Analysing the effects of official development aid on sustainable development, 1989 – 2018

Abstract

Siden Verdenskommisjonen for miljø og utviklings rapport Vår felles framtid ble publisert i oktober 1987 har bærekraftig utvikling gjennomsyret alle deler av samfunnet. Alt – fra den lokale butikken på hjørnet til verdenspolitikken – er bærekraftig, enten i liv eller i lære, og utviklingsbistand er intet unntak. I tillegg til å fremme vekst og fattigdomsreduksjon har utviklingsbistandsorganer påtatt seg oppgaven å fremme bærekraftig utvikling, slik de mange målene for verdensutvikling dikterer. Gjennom OLS analyser med fikserte effekter og robuste standardfeil, med data for offisiell utviklingsbistand fra DAC medlemmene og flere mål på svak og sterk bærekraft fra omlag 140 land i perioden 1989–2018, ser jeg på hvorvidt bistandsorganer faktisk følger opp løftet om fremming av bærekraftig utvikling. I tillegg blir Norge som bistandsdonor viet et spesielt fokus, for å undersøke hvorvidt landet gjør det bedre enn resten av donorene. For å kontrollere for mulige utvalgsskjevheter bruker jeg Heckmans tostegsmetode for å analysere effekten av norsk utviklingsbistand. Jeg finner ingen substansielle effekter av bistand fra de andre DAC medlemmene på hverken svak eller sterk bærekraftighet. Norsk bistand har derimot en målbar negativ effekt på drivhusgassutslipp målt per innbygger, et resultat som er robust mot utvalgsskjevhet. Dette indikerer at norsk utviklingsbistand fremmer sterk bærekraft, og støtter dermed antakelsen on at Norge er en "bedre" donor.

Ever since the World Commission on Environment and Development’s report Our Common Future was published in October 1987, sustainable development has come to pervade every part of society. Everything – from your local corner store to world politics – either prides itself with being sustainable or promoting sustainability, and development assistance is no exception. In addition to promoting growth and alleviating poverty, development assistance agencies have taken on the task of fostering sustainability, in accordance with the many targets and goals set for world development. Using OLS analyses with fixed effects and robust standard errors, on data on official development aid from the DAC members and various measures of weak and strong sustainability from roughly 140 countries in the 1989–2018 time-period, I examine whether aid agencies are following through on their promises of sustainable development promotion. In addition, Norway as an aid agency is given a special focus to examine the assertion that it is performing better than the other donors. To control for a possible sample selection bias, the Heckman two-step model is applied to analyse the effects of Norwegian development assistance. I find no substantial effects of aid from the DAC members other than Norway on neither weak nor strong sustainability. Norwegian aid does on the other hand show a measurable negative effect on per capita greenhouse gas emissions, robust to selection bias, indicating that Norwegian aid promotes strong sustainability, and thereby supporting the claim that Norway is a ‘better’ donor.