Chinese development assistance – a hard or a soft power grab?

Abstract

Kina har siden 2000 økt sin utviklingsassistanse betydelig, og er nå verdens nest største bilaterale bistandsdonor. I den samme perioden har Kina gjennom det det selv kaller en «fredfull fremvekst» på samme tid vokst til å bli en av verdens to supermakter. Bistand er kjent for å være strategisk og designet for å skape allianser. Dette har ført til at det har blitt stilt spørsmål rundt landets motiver, og USA har beskrevet kinesisk bistand som korrumperende, mindre etisk og av dårligere kvalitet enn sin egen. Denne avhandlingen har som mål å bidra til debatten rundt Kinas motiv for bistandsarbeidet sitt, gjennom å bruke tilgang til helsetjenester i mottakerlandene som indikasjon på Kinas motiv bak bistandsmidlene. Dersom kinesisk bistand ikke er forbundet med bedre tilgang til helsetjenester kan en argumentere for at det er hard makt gjennom allianser som er motivet bak prosjektene. Dersom kinesisk bistand derimot er assosiert med bedre helsetjenester, er det sannsynlig at China har et ønske om å oppnå «myk makt» også. Resultatene viser at kinesisk bistand er assosiert med lavere dødelighet for barn under 5 år i mottakerlandene, et resultat som også er robust når man kontrollerer for endogenitet, forskjellige utvalg og er uavhengig av bistandstype. Sammenhengen mellom kinesisk bistand og politikk som gagner ofte marginaliserte grupper, som fattige og kvinner, er derimot ikke robust. Det konkluderes derfor med at Kina møter de samme utfordringene som andre stater i sitt utviklingsarbeid, men er ikke skyldig i å støtte «dårlige» regimer. Kina designer sannsynligvis bistanden sin for å vinne både hard og myk makt. Ved å fokusere på statlig suverenitet vinner det allierte, og ved å fokusere på gjensidig vinning og å hjelpe styresmakter å tilby helsetjenester, gjør de seg populær blant folket og vinner dermed myk makt.

China has expanded its development assistance considerably in the last 20 years, and is now the second largest bilateral donor after the OECD’s Development Assistance Committee (DAC), which have raised questions about its true motives. Apparently, China claims its «peaceful rise», to become one of the world’s two superpowers should not cause alarm. Development assistance is known to be strategical and designed to make allies. The US has characterized as corrupting, less ethical and of poor quality. This paper aims to contribute to the debate about the motive behind Chinese development assistance, and use access to health and health outcomes in the recipient countries as a proxy for assessing China’s aid motivation. If Chinese aid appears not to be associated with any improvement in health access and outcomes, it can be argued that its main motive is to gain hard power through alliances with uncaring governments. If Chinese assistance is in fact improving health in the recipient countries, we might infer that its motive is likely to be promotion of soft power as well. The results show that Chinese aid in fact is associated with lower under-5 mortality rates in the recipient countries, this result being robust when controlling for endogeneity, different samples, and are independent of aid flow type. The association between Chinese development assistance and pro-poor and pro-female policies, such as equal access to health and access to four antenatal care visits however, is not robust. I argue that China faces the same problems that other donors face, but is not unduly involved in assisting bad regimes. It is most likely that Chinese aid is designed to is generate both hard and soft power for itself. Through stressing its principles of sovereignty and non-interference, it creates alliances, while its goal of mutual gain is helping governments provide health services, perhaps hoping to gain popularity among the recipient countries.