Holdbarhet av glukose i serum og plasma

Abstract

Kunnskap om holdbarheten til glukose i ulike blodprøvematerialer, er en nøkkel for å kunne stille riktig diagnose ved mulig svangerskapsdiabetes og diabetes mellitus hvor HbA1c ikke kan brukes. I Norge er det spesielt viktig at prøvematerialet tåler romtemperatur da blodprøvene fra glukosebelastninger ofte sendes til et samarbeidende laboratorium. Litium-heparinplasma er referansen for de diagnostiske grensene for glukose, og plasmarøret, FC-mix, er spesielt egnet for glukoseanalyser. Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser (Noklus) anbefaler derimot bruk av trombinrør dersom transporttiden er under 48 timer og serumrør med gel dersom den er over dette.

Bachelorprosjektets formål er å utføre holdbarhetsforsøk av glukose i litium-heparinplasma, fluorid-citratplasma, trombinserum og serum fra serumrør med gel. Prøvene oppbevares i romtemperatur. Holdbarheten testes ved 0 timer og deretter hver 24. time opptil 120 timer. Dette gjøres slik at ett prøverør kan anbefales ved transporttid opptil fem dager. Det samme holdbarhetsforsøket gjøres også for prøver som blir oppbevart i kjøleskaptemperatur.

Det ble tatt prøver fra 60 frivillige ved Ålesund sykehus, 30 for hvert forsøk. Prosedyrene for hvert prøverør ble fulgt i henhold til retningslinjer fra leverandør, produsent og Noklus.

Utgangsresultatet var forskjellig mellom alle prøverørene. Gjennomsnittsforskjellen ved tid 0 var 0,1 mmol/L (fluorid-citratplasma og trombinserum) og 0,2 mmol/L (serum), sammenlignet med litium-heparinplasma. Resultatene viser at glukosen var holdbar i fire dager i litium-heparinplasma ved oppbevaring i romtemperatur. I de andre prøvematerialene var glukosen holdbar i fem dager. Alle prøvematerialene hadde god holdbarhet av glukose ved kjøleskaptemperatur i fem dager.

Basert på resultatene kan trombinrør generelt anbefales ved glukosebelastning dersom prøven sendes til samarbeidende laboratorium.

Knowledge about the stability of glucose in different blood materials is a key to setting the correct diagnose by possible gestational diabetes and diabetes mellitus whereby HbA1c is futile. In Norway, the stability in room temperature (RT) is especially important because the blood tubes often are sent to cooperating laboratories. The diagnostic limits are based on lithium heparin plasma. FC-mix is another plasma tube especially designed for glucose analysis. In contrast, The Norwegian Organization for Quality Improvement of Laboratory Examinations (Noklus) recommends using rapid serum tubes if they arrive at the laboratory within 48 hours. If it takes more time, normal serum with a separating gel is preferred.

The aim of this Bachelor is to compare the stabilization of glucose in lithium heparin plasma, fluoride citrate plasma, thrombin serum and serum from serum tubes with a separating gel. The glucose concentration is measured at 0, 24, 48, 96 and 120 hours. The aim is to recommend one specific test tube even if the transport takes up to five days. The same method was used for test tubes stored at approximately 4 °C.

Blood was collected from 60 volunteers at Ålesund hospital, 30 patients for each study. The guidelines for each test tube were followed according to information from the supplier, the producer and Noklus.

The initial results differed in each type of test tube. Compared to lithium heparin plasma, the average difference at hour 0 was: 0,1 mmol/L (fluoride citrate plasma and rapid serum) and 0,2 mmol/L (serum). The results show that glucose was stable in lithium heparin plasma only four days at RT. Glucose was stable for five days in the other materials. All the materials had a stable glucose level when stored at approximately 4 °C, all five days.

Based on the results, rapid serum tubes could be recommended when test tubes have to be sent to cooperating laboratories.