"Når noe ikke stemmer" - En kvalitativ studie av hvordan helsepersonell på barneavdelinger erfarer situasjoner med mistanke om vold og overgrep mot barn.

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem, som har store konsekvenser for barn og unges psykiske helse. Helsepersonell på barneavdelinger på sykehus har en viktig rolle og posisjon i å avdekke barnemishandling. Det er imidlertid lite forskning i norsk sammenheng om helsepersonell på barneavdelinger sine erfaringer i situasjoner der de får mistanke om vold og overgrep mot barn.

Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien er å få kunnskap om og forståelse av hvordan helsepersonell på barneavdelinger erfarer situasjoner der de får en mistanke om vold og overgrep mot barn. Problemstillingen er: «Hvordan erfarer helsepersonell på barneavdelinger situasjoner hvor de får mistanke om vold og overgrep mot barn?»

Metode: Dette er en kvalitativ studie basert på 10 individuelle semistrukturerte intervju med tre leger og syv sykepleiere på barneavdelinger på sykehus geografisk spredt i Norge. Resultat: Informantene i denne studien opplevde mistanke om vold og overgrep mot barn som komplekse situasjoner. Kompleksiteten var knyttet til en rekke dilemmaer, ofte forbundet med å bli berørt, koblet til en magefølelse av at det var noe som ikke stemte, og en frykt for å ta feil, samtidig med en sterk ansvarsfølelse. Situasjonene innebar en betydelig opplevelse av usikkerhet og emosjonelle reaksjoner, hvor det ble etterspurt støtte. Informantene kunne oppleve samarbeid med andre tjenester som utfordrende. Funnene ble kategorisert i hovedtemaene: «Når noe ikke stemmer», «Balanse mellom å bli personlig berørt og være profesjonell» og «Opplevelser rundt samarbeid med ulike profesjoner og etater».

Konklusjon: Denne studien om helsepersonell i spesialisthelsetjenesten i norsk kontekst viser at en mistanke om barnemishandling kan erfares som en magefølelse, som kan relateres til helsepersonells tause kunnskap. Fordi denne tause kunnskapen alene innebærer en risiko for å ta feil, må mistanken være faglig forankret og knyttet til noe konkret. Samtaler, felles refleksjon og debrifing med kollegaer er viktig i disse situasjonene. Helsepersonell på barneavdelinger har behov for informasjonsdeling med andre, i og utenfor sykehuset, under og i etterkant av situasjonene. De ønsker mer og bedre samarbeid med andre instanser, som barneverntjenesten.

Studien kan ha implikasjoner for praksis knyttet til behovet for samtaler som mulighet for debrifing og for å gjøre taus kunnskap mer eksplisitt. Den gir kunnskap om nødvendigheten av felles møteplasser for samarbeid og kunnskapsutveksling mellom tjenester, innenfor juridiske rammebetingelser. Mer kvalitativ forskning kan gi ytterligere kunnskap om helsepersonell på barneavdelinger sine emosjonelle og psykologiske erfaringer og hvordan involverte tjenester kan forbedre samarbeid i situasjoner med mistanke om barnemishandling.

Nøkkelord: barns psykiske helse, barnemishandling, helsepersonell, barneavdeling

Abstract Background: Child maltreatment is a serious problem for the society, and has severe negative consequences for children´s mental health. Healthcare professionals in hospital pediatric wards have an important role and position to identify child abuse. However, healthcare professionals´ experiences in Norwegian hospital pediatric wards in situations where they get a suspicion of child maltreatment, is relatively unexplored.

Purpose: The purpose of this study is to investigate how healthcare professionals working at pediatric wards experience situations with suspicion of child abuse. The research question for this study is: “How do healthcare professionals in pediatric wards experience situation where they get a suspicion of child maltreatment?”

Method: This is a qualitative study based on 10 semistructured interviews with three physicians and seven nurses in Norwegian hospital pediatric wards.

Results: The informants in this study experienced suspicion of child maltreatment as complex situations. The complexity was related to numerous dilemmas, often connected to being emotionally touched, a gut feeling that something is not right, and a fear of making mistakes, a long with a strong feeling of responsibility. The situations included considerable uncertainty and emotional reactions, where support was requested. The informants could experience interdisciplinary collaboration as challenging in these cases. The findings were categorizied into three main themes: “When something does not seem right”, “Balance between being personally touched and being professional”, and “Experiences related to collaboration with different professions and agencies”.

Conclusion: This study about healthcare professionals in secondary care in a Norwegian context shows that a suspicion of child abuse may be experienced as a gut feeling, which can be related to healthcare professionals´ tacit knowledge. Because tacit knowledge alone includes a risk of being wrong, the suspicion must be rooted in professional knowledge and connected to something specific. Conversations, joint reflection and debriefing with colleagues are important in these situations. Healthcare professionals at pediatric wards need to share information with others, within and outside the hospital, during and after these situations. They wish for more and better collaboration with other services, like child protective services.

This study may have implications for practice related to the need for conversations as a possibility of debriefing and for making tacit knowledge more explicit. It enlightens the necessity of joint meeting places for collaboration and exchange of knowledge between services, within juristic framework. Further qualitative research may give more knowledge about healthcare professionals at pediatric wards´ emotional and psychological experiences and how the services involved can improve collaboration in situations with suspicion of child maltreatment.

Keywords: child mental health, child maltreatment, healthcare professionals, pediatric ward