Stressfraktur hos unge kvinnelige løpere: Modifiserbare risikofaktorer og fysioterapeuters rolle i forebygging.

Abstract

Bakgrunn: Stressfraktur er en forholdsvis vanlig belastningsskade hos løpere. Skaden er alvorlig og medfører en tid der utøveren ikke kan utøve sin idrett som normalt.

Hensikt/problemstilling: Målet med dette litteraturstudiet var å identifisere modifiserbare risikofaktorer hos unge kvinnelige løpere, og se på hvordan fysioterapeuter kan bidra med forebygging mot stressfraktur hos denne gruppen.

Metode: Vi inkluderte 6 longitudinelle observasjonsstudier, publisert mellom 2012 og 2020. De inkluderte studiene ser på risikofaktorer for stressfraktur eller idrettsskader, forholdet mellom dem og insidens av skader.

Resultat: De inkluderte studiene fant sammenheng mellom følgende risikofaktorer og stressfraktur: Større treningsmengde, lav beinmineraltetthet i hoftebeinet, endringer i menstruasjon ved økt treningsbelastning, og økte markører for bein-remodellering, uregelmessig menstruasjon, tidligere stressfraktur/stressreaksjon, lav BMI, sen menarke, tidligere deltakelse i turn eller dans, og økt innoverrotasjon i hofteleddet.

Konklusjon: I denne oppgaven konkluderte vi med at det er flere modifiserbare risikofaktorer som kan påvirke utviklingen av stressfraktur, og at fysioterapeuter kan ha en rolle i forebygging. For kvinner med økt risiko for stressfraktur kan det være forskjell på kunnskapsnivå og/eller anvendelse av kunnskap, sammenlignet med de med lavere risiko. Denne kunnskapen omhandler risikofaktorer, beskyttende faktorer, og skademekanisme. Det trengs mer forskning på betydningen av ulike risikofaktorer og hvordan de kan modifiseres.

Background: Stress fracture is an over-all common repetitive strain injury among runners. The injury is serious and causes a period in which the athlete cannot participate in their sport as usual.

Purpose: The purpose of this literary study was to identify modifiable risk factors in young female runners, and to examine how physical therapists can contribute to prevention of stress fracture within this group.

Method: We included 6 longitudinal observational studies, published between 2012 and 2020. The chosen studies assess risk factors for stress fracture or sport injury, the relationship between them, and the incidence of injuries.

Results: The chosen studies found a correlation between given risk factors and stress fracture: greater volume of physical activity, lower hip bone density, changes in menstruation during increased training times, and increased markers for bone “turnover”, irregular menstruation, prior stress fracture / stress reaction, BMI, late menarche, prior participation in gymnastics or dance, and increased internal rotation of the hip.

Conclusion: In this assignment we concluded that there are numerous modifiable risk factors which affects the development of stress fracture, and that physical therapists can contribute to prevention. Women with increased risk of stress fracture might have different knowledge and/or application of knowledge, compared to those with decreased risk. This knowledge includes risk factors, protective factors, and injury mechanism. Further research is needed on the significance of various risk factors, and how they can be modified.