| dc.description.abstract | «Pedagogens refleksjoner om ettåringens psykiske helse i barnehagen». Dette ble tittelen på min mastergradsoppgave i førskolepedagogikk. Tema for undersøkelsen ble til på grunnlag av egne interesser og erfaringer etter flere års arbeid med ettåringer i barnehagen, og et studie på «Tverrfaglig psykisk helsearbeid med barn og unge». Etter en faglig satsing i barnehagen for å øke personalets forståelse av forebyggende psykisk helsearbeid og kompetanseheving på arbeid med ettåringen, ønsket jeg å ta på meg forskerbrillene for å se på pedagogenes forståelse av temaet psykisk helse hos ettåringen og pedagogens kompetanseheving. Det ble naturlig å vinkle studiet inn mot erfaringene av det arbeidet som er gjort, og da spesielt med tanke på veien videre. Undersøkelsen søker dermed svar på følgende problemstilling:
Hvilke refleksjoner har pedagogen om forståelsen av voksenrollens betydning for barnets utvikling av psykisk helse?
I prosessen ble pedagogenes refleksjoner viktige, og valget falt derfor på en kvalitativ undersøkelse med en fenomenologisk tilnærming til forskningsspørsmålet. Fire pedagoger som i ulik grad har jobbet på ettårsavdelingen sa ja til å delta på undersøkelsen. Gjennom datamaterialet som ble innsamlet, fikk jeg som forsker en forståelse for hva de tenkte rundt arbeidet med ettåringen, temaene psykisk helse, refleksjon og kompetanseheving. Tykke beskrivelser har vært viktig for meg å synliggjøre for å fremheve pedagogenes stemmer i undersøkelsen, og som en del av kvalitetssikring av forskningen. Forskerrollen er nøye beskrevet som en del av det å forske på egen arbeidsplass.
Resultatene av undersøkelsen viser at pedagogene ser ut til å ha ulik grad av kunnskap og kompetanse om temaene, men at alle syns de spiller en viktig rolle i barnets hverdag og utvikling. Enigheten var også stor om at psykisk helse er et viktig, men et vanskelig og diffust område å begi seg ut på. Når det gjelder pedagogenes kompetanseheving på ettåringen, bærer intervjuene preg av ulik forståelse, og ulik evne til å skaffe seg en oversikt på hva de faktisk har lært. Det siste ligger fremst i pannebrasken, mens tidligere tilført kunnskap har til dels blitt innarbeidet i væremåten til pedagogene, og dermed blitt en del av den tause kunnskapen. Pedagogenes kompetanseheving og tanker om dette fortalte meg at veiledning, samt å presentere temaene på ulike måter og å årlig gjenta temaer, er viktig for å øke kompetansen hos personalet. | nb_NO |
