Show simple item record

dc.contributor.advisorReidunsdatter, Randi Johansen
dc.contributor.advisorGjeilo, Kari Hanne
dc.contributor.authorParlikar, Nayan Deepak
dc.date.accessioned2021-09-25T16:18:06Z
dc.date.available2021-09-25T16:18:06Z
dc.date.issued2021
dc.identifierno.ntnu:inspera:81396206:43039295
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2782726
dc.descriptionFull text not available
dc.description.abstractInnledning: Brystkreft er den vanligste kreft blant kvinner i Norge. En betydelig del av overlevende brystkreft håndterer komplikasjoner og følgevirkninger av smerte, forårsaket av brystkreft selv og behandlingene forbundet med sykdommen. Å forstå det langsiktige smerteløpet og kunnskapen om behandlingsrelaterte prediktorer assosiert med smerte er fortsatt uklar. Hensikten med denne studien var å undersøke utviklingen av smerte hos overlevende fra brystkreft (BC) i en langsiktig oppfølging på 6-10 år. I tillegg var målet å vurdere mønsteret av kortsiktig og langvarig smerte i behandlingsundergruppene og hvordan behandlingsrelaterte faktorer forutsa smerte. Design og utvalg: Dette masterprosjektet er en del av en større oppfølgingsstudie av norske brystkreftpasienter kalt ‘Strålestudien’. Studien besto av 250 pasienter behandlet for brystkreft på St. Olavs hospital mellom 2007 og 2008 med postoperativ strålebehandling, alene ellers med kjemoterapi. Andre tilleggsbehandlinger var endokrin terapi og immunterapi. Metoder: EORTC QLQ-C 30 spørreskjema ble brukt for pasient-undersøkelse. Smerter ble målt på to måter: smerteunderskala, alt fra 0-100 og smerte RAW-score ved å bruke spørsmålene 9: Har du smerter? og 19: Hvordan påvirker smerte din daglige aktivitet? fra spørreskjemaet. Vurderinger ble gjort før strålebehandling (T1), etter strålebehandling, 3 måneder (T3), 6 måneder (T4), 12 måneder (T5) og 6-10 år etter strålebehandling (T6). Forløpet av smerte fra T1 til T6 ble illustrert ved bruk av både gjennomsnittlig smerte og smerteandel. Ved å måle smerteandelene ble pasientene dikotomisert til pasienter uten (score = 1/ikke i det hele tatt) og med (score = 2/litt, 3/ganske mye og 4/veldig mye) smerte for å utføre beskrivende, logistisk regresjon, og multiple regresjonsanalyser. Logistisk regresjonsanalyse involverte 3 modeller: Modell 1 (univariabel analyse), Model 2 (analyse justert for alder, BMI og komorbiditet og Model 3 (multivariabel analyse etter gjensidig justering for behandlingsmodaliteter). Resultater: Deltakelse ved hver vurdering var 98% (T1), 97% (T2), 90% (T3), 87% (T4), 94% (T5) og 72% (T6). Gjennomsnittlig smertepoeng ved T1 var 16,4. Smertenivået endret seg marginalt ved T3 med en score på 18,9. Høyeste gjennomsnittlig smerte på 19,0 ble observert ved T6. Andelsvis rapporterte 31-41% av pasientene ‘Litt’ smerte, 7-14% rapporterte ‘Ganske mye’ smerte og 2-4% rapporterte ‘Veldig mye’ smerte fra T1 til T6. Beskrivende analyse presenterte forhøyede gjennomsnittlige smertepoeng med økende alder, tilstedeværelse av komorbiditeter og høyere andeler kvinner med smerte som har tatt behandlingen i alle behandlingsundergrupper. Univariabel og multivariabel analyse viste at cellegift var en uavhengig risikofaktor for å forutsi vedvarende smerte (OR 3,28, 95% KI 1,35-7,96, p <0,05). Konklusjon: Langvarig smerter etter behandling for brystkreft er fortsatt et viktig problem seks til ti år senere. Smertenivået holdt seg nesten likt gjennom alle oppfølgingsstudiene med et generelt økende mønster. Studien ga nyttige bevis på at cellegift er en uavhengig prediktor for langvarig smerte, og disse resultatene vil gjøre det mulig for klinikere å bedre identifisere og håndtere smerte og tilhørende prediktorer blant pasientene. Dermed kan pasientene med høye smertepoeng henvises til smerteklinikker for tilpasset behandling og rådgivning. Videre forskning er nødvendig for å forstå nevropatisk smerte og mekanismen bak cellegiftindusert nevropatisk smerte, da det er en av de mest utbredte konsekvensene av cellegift.
dc.description.abstractIntroduction: Breast cancer is the most common cancer among women in Norway. A significant portion of breast cancer survivors deals with complications and sequalae of pain, caused by breast cancer itself and the treatments associated with the disease. Understanding the long-term course of pain and the knowledge concerning the treatment-related predictors associated with pain remains unclear. The purpose of this study was to examine the development of pain in breast cancer (BC) survivors in a long-term follow up of 6-10 years. Additionally, the study aimed at assessing the pattern of early and persistent pain within the treatment subgroups and how the treatment-related factors predicted pain. Design and study samples: The present study is a part of a larger longitudinal project of Norwegian BC survivors named 'The radiation study". The study comprised a cohort of 250 patients that were treated for BC at St. Olav's hospital in 2007 with post-operative radiotherapy alone or post-operative radiotherapy and chemotherapy. Other adjuvant treatments were endocrine therapy and immune therapy. Methods: The patients were surveyed using EORTC QLQ-C 30 questionnaire. Pain was measured in 2 ways: pain subscale, ranging from 0-100 and pain proportions using question 9: Do you have pain? and question 19: How does pain affect your daily activity? from the questionnaire at the clinical control. Assessments were made before radiotherapy (T1), after radiotherapy, three months (T3), six months (T4), 12 months (T5) and 6-10 years after radiotherapy (T6). The course of pain from T1 to T6 was illustrated by using both mean pain and pain proportions. Using the measure of pain proportions, the patients were dichotomised into patients without (score=1/not at all) and with (score= 2/a little, 3/quite a bit and 4/very much) pain for conducting descriptive, logistic regression, and multiple regression analyses. Logistic regression analysis involved 3 models: Model 1 (univariable analysis), Model 2 (analysis adjusted for age, BMI, and comorbidity) and Model 3 (multivariable analysis after mutual adjustment for treatment modalities). Results: Compliance rates at each assessment were 98% (T1), 97% (T2), 90% (T3), 87% (T4), 94% (T5) and 72% (T6). Mean pain scores at T1 was 16.4. There was a gradual increase in the mean pain score to 18.9 at T3 and the highest mean pain of 19.0 was observed at T6. Pain stayed relatively constant throughout the follow-up period. Proportion wise, 31-41% of the patients reported 'A little' pain, 7-14% reported 'Quite a bit' pain and 2-4% reported 'Very much' pain from T1 to T6. The descriptive analysis presented elevated mean pain scores with increasing age and presence of comorbidities. Moreover, there were higher proportions of women with pain who had taken the treatment in every treatment subgroup. Univariable and multivariable analysis showed chemotherapy to be an independent risk factor for predicting persistent pain (OR 3.28, 95% CI 1.35-7.96, p <0.05). Conclusion: Persistent pain after treatment for breast cancer remains a critical problem six to ten years later. Pain levels stayed nearly equal through all the follow-up stages with an overall increasing pattern. The study produced valuable evidence about chemotherapy being an independent predictor of persistent pain. These results will help increasing the awareness about pain among both patients and clinicians and enable clinicians to identify better and manage pain among patients. Thus, survivors with high pain scores could be referred to pain clinics for suitable treatment and counselling. Additional research is required to understand neuropathic pain and the mechanism behind chemotherapy- induced neuropathic pain as it is one of the most prevalent consequences of chemotherapy.
dc.languageeng
dc.publisherNTNU
dc.titleThe pattern and severity of pain in patients treated for breast cancer: A prospective 10-year follow-up study
dc.typeMaster thesis


Files in this item

FilesSizeFormatView

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record