Et hjem eller kun et tak over hodet?

Abstract

Sammendrag I Norge eier omtrent tre av fire husholdninger den boligen de bor i. Eierlinja i norsk boligpolitikk kan sees som et velferdsmål i seg selv, men hvordan påvirker dette sterke fokuset på boligeie tilbudet til de vanskeligstilte barnefamiliene i kommunale utleieboliger? I den nasjonale strategien «Bolig for velferd» står det skrevet at alle skal bo godt og trygt. Samtidig har regjeringen fastsatt at det skal gjøres en særlig innsats overfor barnefamilier for å forhindre at dårlige levekår går i arv. Det er de mest vanskeligstilte på boligmarkedet som bor i kommunale utleieboliger, og nettopp derfor er det viktig å undersøke hva som gjøres for de som kanskje trenger det mest. Så hva skal en kommunal utleiebolig være for vanskeligstilte barnefamilier; et hjem eller kun et tak over hodet?

Masteroppgaven er en arbeidslivsrettet masteroppgave som er skrevet på oppdrag fra Husbanken Midt-Norge, hvor jeg var på hospitering i september/oktober 2019. Husbanken er regjeringens viktigste organ for gjennomføring av boligpolitikken. Masteroppgavens tematikk og problemstilling er utformet i samarbeid med Husbanken og undersøker hvordan Husbanken fortolker og videreformidler de nasjonale føringene om utleieboliger til kommunene og hvordan Trondheim kommune arbeider i praksis med anskaffelse, avhending og tildeling av kommunalt disponible utleieboliger for å bistå vanskeligstilte barnefamilier på boligmarkedet.

Jeg benytter en kvalitativ metode i oppgaven. Datamaterialet består av intervju med 12 informanter som jeg har intervjuet enten ansikt-til-ansikt (både individuelt og i fokusgruppeintervju), per e-post eller telefon. Alle informantene er statlige eller kommunalt ansatte. Jeg anvender STS perspektivet aktør-nettverksteori som teoretisk rammeverk i masteroppgaven.

Jeg finner at de nasjonale føringene når det gjelder kommunale utleieboliger er fortolkningsmessige fleksible på grunnlag av åpne script. Jeg finner også at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom de utvalgte resultatmålene i tiltaksplanen og de årlige kommunerapporteringene. Funn tyder også på at det kunne vært fruktbart å etablere et tverrfaglig nettverk på tvers av to de faggruppene byutvikling og helse og velferd (som har delt ansvar for kommunale utleieboliger i Trondheim kommune) for å unngå silotenkning. Når det gjelder praksis ved anskaffelse, avhending og tildeling av kommunale utleieboliger til vanskeligstilte barnefamilier viser funn at overgangen til den utgiftsdekkende husleiemodellen har ført til at fokuset tydelig har dreid fra boligkvalitet til bomiljø. Handlingsmønsteret ved anskaffelse og avhending preges i stor grad av hensyn til Trondheimsmodellen, spesielt med tanke på hvilket område kommunale utleieboliger anskaffes og avhendes. De boligsosiale grepene har ringvirkninger utover sitt virkeområde, og kan bidra til å skape både positive og uheldige smitteeffekter for den kommunale bygningsporteføljen og for de vanskeligstilte barnefamiliene i kommunale utleieboliger.

Kommunale utleieboliger som er disponible for vanskeligstilte barnefamilier fremstår som et paradoks – kommunen vil helst ikke at boforholdet skal være varig, men ønsker heller ikke at tilbudet kun skal være midlertidig. Det vil si at kommunale utleieboliger både skal være et tak over hodet, men også samtidig være et hjem. Trondheimsmodellen kan på denne måten bidra til at flere vanskeligstilte barnefamilier kan gå fra å ha et tak over hodet til å ha et hjem. I tillegg kan modellen muliggjøre at både bostabilitet og gjennomstrømming kan ivaretas i praksis. På denne måten kan det boligsosiale virkemiddelet skape positive ringvirkninger for vanskeligstilte barnefamilier i kommunale utleieboliger.

Abstract In Norway, about three out of four households own the dwelling they live in. A strong focus on private home-ownership in Norwegian housing policy can be seen as a welfare goal in itself, but how does this strong focus on home ownership affect disadvantaged families with children in municipal rental housing? The national paper "Housing for Welfare" states that everyone should live well and safely. At the same time, the government has stipulated that special efforts are needed targeting families with children to prevent poor living conditions from being inherited. It is the most disadvantaged in the housing market who live in municipal rental housing, and that is precisely why it is important to examine what is being done for those who may need it most. So what should a municipal rental housing be for disadvantaged families with children; a home or just a roof over the head?

The master's thesis is an ALMA thesis written on behalf of the Norwegian State Housing Bank Central Norway, where I was on an internship in September/October 2019. The State Housing Bank is the government's most important body for implementing housing policy. The master's thesis’ topic was designed in collaboration with the State Housing Bank and examines how the State Housing Bank interprets and disseminates the national guidelines on rental housing to the municipalities and how Trondheim municipality works in practice with the acquisition, disposal and allocation of municipal rental housing to assist disadvantaged families with children in the housing market.

I use a qualitative method in the thesis. The data material consists of interviews with 12 informants whom I have interviewed either face-to-face (both individually and in focus group interviews), by e-mail or telephone. All informants are state or municipal employees. I use the concepts from actor-network theory as theoretical framework in the master's thesis.

The thesis shows that the national guidelines when it comes to municipal rental housing are interpretively flexible and based of open scripts. It also shows that there is not necessarily a correlation between the selected performance targets in the action plan and the annual municipal reports. Findings also indicate a need for an interdisciplinary network across the two municipal groups “urban development” and “health and welfare” (which have shared responsibility for municipal rental housing in Trondheim municipality) to avoid silo thinking. When it comes to the practice of acquiring, disposing and allocating municipal rental housing to disadvantaged families with children, findings show that the transition to a “cost-covering rent model” has led to a clear shift from housing quality to living environment. The pattern of action when acquiring and disposing is largely characterized by the so-called Trondheim model, especially with regard to where municipal rental housing is acquired and disposed of. These measures to support social housing have ripple effects beyond their scope, and can contribute to creating both positive and adverse contagion effects for the municipal building portfolio and for the disadvantaged families with children in municipal rental housing.

Municipal rental housing that is available for disadvantaged families with children appears to be a paradox – the municipality does not want the housing to be permanent, but neither does not want the offer to be only temporary. This means that municipal rental housing should be both a shelter, but also at the same time be a home. Despite these contradicting goals, the “Trondheim model” can help more disadvantaged families with children to go from just having a roof over their heads to having a home. In addition, the model can enable both housing stability and throughput to be maintained in practice. In this way, the housing social instrument can create positive ripple effects for disadvantaged families with children in municipal rental housing.