Bokvalitet for hvem?

Abstract

God bokvalitet for alle er et sentralt mål både i Norges nasjonale og kommunale boligpolitiske planer. Denne masteroppgaven ser nærmere på hvordan Trondheim kommune forvalter ansvaret for å sikre god bokvalitet for sosialt vanskeligstilte grupper i en konkret case, et ansvar som over de siste 20 årene gradvis har blitt flyttet fra velferdsaktører som Husbanken ut til kommunene og private utbyggere. Med områdereguleringen av Overvik-utbyggingen som linse undersøker jeg Trondheim kommunes planleggingsverktøy ved hjelp av de to STS-perspektivene skript og SCOT – Social Construction of Technology. Masteroppgaven er basert på en dokumentanalyse hovedsakelig av høringsinnspill og ulike dokumenter fra Trondheim kommune knyttet til områdereguleringen av Overvik, samt relevante medieartikler om Overvik.

I forbindelse med kommunereformen som trer i kraft nå i 2020 går flere av tilskuddene til sosialt vanskeligstilte grupper, som tidligere ble gitt som tilskudd til enkeltpersoner og utbyggere gjennom Husbanken, direkte inn i budsjettrammene til kommunene. Med bakgrunn i relevante forskningsartikler har jeg analysert hva god bokvalitet er, eller kan innebære, for ulike relevante sosiale grupper med et spesielt fokus på vanskeligstilte grupper. Analysen tar deretter for seg Trondheim kommunes prosess for områdereguleringen av Overvik, og går i dybden på høringsinnspillene som kom inn i den offentlige høringsrunden. Gjennom analysen finner jeg blant annet at utbyggingen av Overvik av flere grunner er kontroversiell, at kommunen tar i bruk en rekke ulike planleggingsverktøy for å forsøke å planlegge for god bokvalitet i et område i utvikling, og at hva god bokvalitet er og innebærer er gjenstand for fortolkningsmessig fleksibilitet. Det betyr at god bokvalitet for en relevant sosial gruppe ikke nødvendigvis er det samme som god bokvalitet for en annen gruppe. Analysen viser at områdereguleringsplanen for Overvik er et resultat av forhandlingene mellom de relevante sosiale gruppene, og deres fokus på ulike materielle rammer for området, altså ulike krav til materielle rammer for å sikre god bokvalitet.

Jeg valgte å se nærmere på akkurat denne konkrete casen for å undersøke hva kommunen gjør for å planlegge for god bokvalitet, med særlig vekt på god bokvalitet for sosialt vanskeligstilte grupper. Hovedfunnet er at barns interesser og universell utforming ivaretas godt gjennom plan- og bygningsloven, men at det er vanskelig å planlegge for sosial miks og bosetting av sosialt vanskeligstilte grupper i et område, uten at dette først blir stadfestet gjennom målsettinger i nasjonale strategier, eller pålagt ved lov. Hvordan sosial miks og bosetting av sosialt vanskeligstilte grupper i et område skal sikres kan også være utfordrende, som følge av de store variasjonene til krav til bolig mellom de ulike sosialt vanskeligstilte gruppene.

Achieving a high standard of living for everybody is a central goal in Norway’s national and municipal housing policy plans. This master’s thesis looks into how Trondheim municipality manages the responsibility of ensuring a high standard of living for socially disadvantaged groups in a specific case, a responsibility that has been gradually moved from coordinators of welfare services like Husbanken to the municipalities and private real estate developers over the past 20 years. With the area zoning plan of development of Overvik as a lens I investigate Trondheim municipality’s tools for planning the development of the area using the two STS perspectives script and SCOT – Social Construction of Technology. This master’s thesis is based on a document analysis mainly consisting of consultation input from a public hearing, different documents from Trondheim municipality related to the area zoning regulation of Overvik, and different relevant media articles regarding the development of Overvik.

Due to the municipal reform of 2020 more of the subsidies given to socially disadvantaged groups now goes directly into the municipal budgets. Earlier these subsidies were used to be given to people in the socially disadvantaged groups or to housing developers, through the governmental coordinator of welfare services related to implementing Norwegian social housing policy, Husbanken. Based on earlier published scientific research articles, I have analysed what a high standard of living is, or can be, for different social groups especially focusing on socially disadvantaged groups. Thereafter the analysis focuses on the process of the area zoning plan for Overvik conducted by Trondheim municipality, and dives deeper into the consultation input from the public hearing. Through the analysis I firstly uncover several reasons for controversy related to the development of Overvik. Secondly, I reveal that the municipality makes use of several different tools for planning in trying to plan for a high standard of living in an area in development. And thirdly, that what a high standard of living is and what it consists of, is subject to interpretive flexibility. This means that a high standard of living for one relevant social group is not necessarily the same as a high standard of living for another group. The analysis shows that the zoning plan for Overvik is a result of the negotiations between the different relevant social groups, and their focus on the different material frames for the area, meaning different demands to the material qualities that ensures a high standard of living.

I chose to dive deeper into this exact case to examine what the municipality does to plan for a high standard of living. I specifically put focus on what a high standard of living is or entails for socially disadvantaged groups. My main discovery is that children’s interests and universal design is preserved in a sufficient way by the Norwegian Planning and Building Act, but that planning for social mix and the settlement of socially disadvantaged groups in a specific area is hard, without it being imposed by law or adopted through goals in national housing strategies. It is difficult to say how social mix can be achieved or the settlement of socially disadvantaged groups can be ensured in an area, due to the broad variations in specific requirements for housing between the different socially disadvantaged groups.