| dc.description.abstract | Reising, ofte omtalt som mobilitet, har blitt en sentral del av den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen. Vitenskapelige ansatte flyr både ofte og langt for å oppfylle sine jobbforpliktelser. De siste årene har imidlertid den økte bevisstheten rundt flytrafikkens skadelige klimaeffekter satt den flyintensive reisepraksisen under press. Til tross for økt kunnskap, engasjement og vilje går omstillingen sakte.
I denne oppgaven ser jeg nærmere på hvordan og hvorfor mobilitet og bruk av fly har blitt en så viktig del av de vitenskapelige ansattes arbeidshverdag. Videre undersøker jeg hvordan det økte fokuset på bærekraft påvirker den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen, og til sist ser jeg på noen mulige løsninger for en mer bærekraftig jobbreisepraksis. Med utgangspunkt i Energikultur-modellen (Stephenson et al., 2015; Stephenson et al., 2010) undersøker jeg hvordan det har blitt etablert en flyintensiv jobbreisekultur blant de vitenskapelige ansatte. I tillegg benytter jeg Callons (1998) innrammingsperspektiv for å undersøke hvordan innrammingen av vitenskapelig kunnskapsproduksjon har påvirket denne jobbreisekulturen. Empirien som denne oppgaven bygger på er hentet fra åtte dybdeintervjuer med vitenskapelige ansatte ved NTNU i Trondheim. I tillegg er det gjort en analyse av relevante forskningspolitiske og organisatoriske dokumenter.
Studien avdekker at norsk forskningspolitikk og NTNU sine strategier, handlingsplaner og mål har bidratt til en innramming av vitenskapelig kunnskapsproduksjon hvor internasjonalisering og mobilitet står sentralt. Denne innrammingen har blitt manifestert og forsterket i jobbreisekulturen. Bruk av fly har spilt en sentral rolle ved å gjøre det mulig for de vitenskapelige ansatte å være mobile samtidig som de ivaretar andre forpliktelser, både på jobb og privat. I tillegg har flytrafikken bidratt til å flytte grensene for hvor ofte og langt de kan reise. Resultatet er en jobbreisekultur som har gjort seg avhengig av å fly.
Med det økte fokuset på bærekraft har det imidlertid oppstått spenninger i den flyavhengige jobbreisekulturen. Både normer, praksiser og materiell kultur drar i to retninger: oppfylle jobbforpliktelser eller leve mer bærekraftig. Resultatet er en famlende jobbreisekultur uten en tydelig retning. Studien ser også på tre ulike strategier som har blitt trukket frem som mulige løsninger for en mer bærekraftig jobbreisekultur: å velge sine reiser med omhu, å bytte ut det fysiske møtet med videokonferanse samt «superreisen» (slå sammen flere ærender på samme reise). Disse strategiene forholder seg til innrammingen av vitenskapelig kunnskapsproduksjon på ulike måter, men for at de skal lykkes kreves det en ny innramming av vitenskapelig kunnskapsproduksjon. En innramming hvor det ikke settes likhetstegn mellom internasjonalisering og mobilitet, og hvor det skapes rom for å gjøre en god jobb uten at det er behov for å sette seg på et fly altfor ofte. Først da vil det være mulig å iverksette effektive og entydige tiltak for å redusere flybruken blant vitenskapelige ansatte. | |
| dc.description.abstract | Traveling, often referred to as mobility, has become a central part of scientific knowledge production. Academics fly frequently and over long distances to fulfill their job obligations. In recent years, however, increased awareness of the climate effects of air traffic has put pressure on air travel practices. Despite increased knowledge, commitment, and will, the transition has been slow.
In this thesis I take a closer look at how and why mobility and the use of airplanes have become so important to academic careers. Furthermore, I explore how the increased focus on sustainability affects scientific knowledge production. Finally, I look at some possible solutions for a more sustainable occupational travel practice in academia. Based on the Energy Culture Framework (Stephenson et al., 2015; Stephenson et al., 2010), I investigate how an intensive air travel culture has been constructed among academics. In addition, I use Callon's (1998) framing perspective to examine how the framing of scientific knowledge production has influenced this work-travel culture. The data on which this thesis is based is drawn from eight in-depth interviews with academics at the Norwegian University of Science and Technology (NTNU) in Trondheim, Norway. In addition, an analysis of relevant research policy and organizational documents has been made.
The study reveals that Norwegian research policy and NTNU's strategies, action plans, and goals have contributed to the framing of scientific knowledge production where internationalization and mobility are central. This framing has been manifested and reinforced in academia’s culture of work-related travel. The use of airplanes has played a key role in enabling academics to be mobile while at the same time fulfilling other obligations, both at work and in private. In addition, airplane technology has helped push the limits of how often and far they can travel. The result is a work-travel culture that has become dependent on flying.
However, with an increased focus on sustainability, tensions have arisen in the airplane-dependent work-travel culture. Norms, practices, and material culture go in two opposing directions: fulfilling job commitments versus living more sustainably. The result is a tumultuous work-travel culture without a clear direction. The study also looks at three different strategies that have been suggested as possible solutions for a more sustainable work-travel culture: choosing journeys wisely, substituting physical meetings with video conferencing, and "super journeys" (merging several errands on the same journey). These strategies relate to the framing of scientific knowledge production in various ways, but in order to succeed, a new framing of scientific knowledge production is required. A framing where there is no equivalence between internationalization and mobility, and where space is created to work effectively and productively without the need to sit on an airplane too often. Only then will it be possible to take effective and unambiguous measures to reduce the use of air travel among academics. | |
