| dc.description.abstract | Samspill har de siste 20 årene vokst frem som en mulig løsning på utfordringer den norske bygg- og anleggsbransjen står overfor. Utfordringene er knyttet til konflikter og et potensiale for høyere produktivitet. Det finnes ikke en standardisert samspillskontrakt i Norge i dag, noe som gir stor variasjon i både innhold og praktisering. Derfor er det hensiktsmessig å analysere samspillsprosjekter ved å dele dem opp i samspillsvirkemidler, enkelttiltak som kan implementeres i prosjekter for å fremme samspill, tillit og/eller gjensidig forståelse. Virkemidlene er kategorisert etter kontraktuelle-, organisatoriske- og kulturelle virkemidler.
Utfordringen i samspillsprosjekter ligger i å forstå hva samspill faktisk er og hvordan det kan praktiseres på en god måte. Denne masteroppgaven er en fortsettelse av tidligere og pågående studier ved Institutt for bygg- og miljøteknikk på NTNU, og undersøker spesifikt praktiseringen av samspillsprosjektet Risenga ishall. Med ønske om å tydeliggjøre og rydde opp i samspillsvirkemidler, søker oppgaven å svare på følgende tre forskningsspørsmål: 1) Hvilke virkemidler er benyttet på Risenga ishall? 2) Hva er effekten av de ulike virkemidlene? Og 3) kan det dokumenteres en god måte å praktisere samspillsprosjekter på?
For å svare på forskningsspørsmålene er det gjennomført dokumentstudier og 12 semi-strukturerte intervjuer. I tillegg er relevant teori samlet inn ved en strukturert litteraturstudie, for å sette innhentet data i kontekst med eksisterende litteratur. Oppgaven har tatt utgangspunkt i en liste med forhåndsutvalgte virkemidler fra litteraturen. Listen er tilpasset funn underveis.
Arbeider med caseprosjektet har identifisert 18 konkrete virkemidler. Funn viser at kontraktuelle virkemidler, som hovedsakelig er implementert av byggherren, setter nødvendige rammer for prosjektet. Å tilpasse kontraktuelle virkemidler etter prosjekt, krever en kompetent byggherre. Men uten at samspillsprosjekter supplerer med organisatoriske- og kulturelle virkemidler, som hovedsakelig er implementert av entreprenøren, gir de kontraktuelle virkemidlene bare samspill i beskrivelsen og ikke i praksis.
Organisatoriske- og kulturelle virkemidler er ikke identifisert som unike virkemidler som definerer samspillsprosjekter spesielt, men det er likevel spesielt viktig at de er til stede. Det er observert at kulturelle virkemidler er utfordrende å implementere, fordi de er mindre konkrete av natur. Disse virkemidlene er likevel sentrale for å implementere en god prosjektkultur. I dagens praksis hviler det et særlig ansvar på entreprenørens prosjektleder for å implementere de kulturelle virkemidlene. Et gjennomgående bevisst fokus på og forhold til dem er vesentlig for å lykkes med samspill, slik at den overordnete målsettingen om lavere konfliktnivå og høyere produktivitet kan oppnås. Felles målsettinger er identifisert som et nøkkelvirkemiddel for å bedre samspillet i caseprosjektet. I den grad partenes motstridende interesser trer frem, blir samspillet hemmet i større eller mindre grad. | |
| dc.description.abstract | During the last decades, partnering has become a possible solution for the challenges that the Norwegian construction industry faces today. A standardized partnering contract does not exist, this leads to no unified practice. Therefore, it is convenient to divide partnering projects into elements that are all intend to increase integration, trust and/or mutual understanding of the project delivery. In this thesis, partnering elements have been categorized into contractual-, organisational-, and cultural elements.
It is challenging to understand the real meaning of partnering and how it best should be practiced. This work is based on previous research regarding mapping and categorizing partnering elements by Department of Civil and Environmental Engineering at NTNU. With the desire to clarify partnering elements, this study seeks to answer the following research questions: 1) Which elements are used on Risenga ishall, 2) What are the effects of these elements, and 3) Is it possible to document a good way of practice partnering.
In this thesis, a case study of one single partnering project, Risenga ishall, have been investigated. The collected data are based on a document study and empirical insight of 12 semi-structured interviews. In addition, a structured literature study was conducted to set collected data into context with relevant literature. Preselected partnering elements were collected from literature, the list of elements was then adjusted to the empirical findings.
Throughout the study, 18 partnering elements have been identified. Findings reveal that the contractual elements set a necessary framework for the project which are mainly implemented by the project owner. Adapting the right contractual elements should be considered according to each project and requires a competent project owner. However, without organisational- and cultural elements, which is mainly implemented by the contractor, partnering will only be adapted in description, and not in practice. By implementing organisational- and cultural elements, the project delivery goes from partnering in description to implementation of partnering in practice.
Organisational- and cultural elements are not identified as unique elements in partnering projects, but rather as especially important in partnering. It is observed that cultural elements are difficult to implement, since they by nature are less concrete. Nevertheless, these elements are essential for obtaining a good project culture. In current practice, the project managers have a particular responsibility to implement cultural elements, since a deliberate focus on these elements are essential. Common goals are identified as a key element to improve the project delivery of partnering. To the extent of contradicting interests emerge, partnering will to a greater or smaller extent be inhibited. | |
