Nær penger og pasienter Perspektiver på pasientens kår, sykepleie og nærhetsetikk når økonomisk rasjonalitet endrer sykehusdriften

Abstract

Nær penger og pasienter Perspektiver på pasientens kår, sykepleie og nærhetsetikk når økonomisk rasjonalitet endrer sykehusdriften Intervjuede sykepleiere og prester opplever at manglende effektivitet og svake kommunikasjonslinjer representerer organisasjonsmessige utfordringer ved innføring av sterkere økonomisk rasjonalitet i sykehusene. Det mangler samhandling og helhetstenkning, og få informanter opplever at det telles rett i sykehus i dag. Ved å innarbeide mer av de mykere sidene ved sykepleie i registreringssystemene mener jeg en lettere vil kunne fange helheten. Et annet tydelig funn er at informantene opplever at pasientene får dårligere service enn før, ved at sykepleieres tid er blitt mindre, liggetiden kortere og det er økt fokus på teknisk-medisinsk behandling fremfor på medmenneskelig omsorg. Dette funnet står i kontrast til en del pasientundersøkelser, og er verdt å undersøke videre. Avhengig av årsak bør enten sykepleierne og prestene få en realitetsorientering, situasjonen må aksepteres i lys av begrensete tilgjengelige ressurser eller pasientbehandlingen bør endres. Hoveddelen av informantene beskrev at unge og en del middelaldrende syke er gått fra å være ydmyke pasienter til å bli bevisste kunder, mens mange eldre forholder seg til en kultur som er passé. Mange informanter opplevde at kundeperspektivet har gjort det offentlige sykehustilbudet mer servicerettet; pasienter får tidligere behandling og ofte bedre informasjon enn før. Samtlige informanter sa seg enige i at de pasientene som krever mest er de som får mest, og risikoen er da til stede for at de svakeste pasientene taper på å være kunder. greit for dem. Min studie viser at sykepleiere opplever få grunnleggende konflikter i møtet mellom egen profesjons og ledelsens verdigrunnlag. Flere sykepleiere sier at de distanserer seg fra jobben, mens andre er mer engasjert enn før. Sykepleiere tar seg tydelig rom for ulik yrkesutøvelse, uten korrigering fra ledelsen. De fleste synes å være for travle til å være særlig opptatt av nærhetsetikkens tanker om moralske forpliktelser. Mange gir uttrykk for lettelse over å slippe å komme nært pasienters følelser, og mener å opptre med en selvsagt profesjonell distanse. Likevel beskriver flere at de kommer i indre konflikt av å stå i spennet mellom arbeidsdagens oppdrag og nærhetsetikkens bud. Det kan se ut som det fagetiske fundamentet for sykepleieutøvelsen gradvis redefineres, slik at nærhetsetikkens idealer blir mer tilfeldig praktisert. Det kan også være en risiko for at dagens sykehussystem stimulerer profesjonsutøvernes egoisme og nedtoner altruisme. Mitt funn – at de fleste sykepleiere beveger seg vekk fra et opplevd personlig ansvar for pasientens ve og vel – kan være verdt et større fokus i videre forskning. Kanskje vil den historiske pendelen slå tilbake, noe annet vil være i kontrast til nærhetsetikkens innhold. Om pasienten får bedre omsorg og derav raskere tilfriskning og tidligere utskrivelse, så vil sykehuset kunne få økt gjennomstrømning og bedre økonomi. Omsorg og nærhetsetiske perspektiver må i så fall bli bedre innarbeidet i organisasjonen og i dens måleparametre. Ledelsen oppfattes av mange som fjern, og en del informanter opplever at små og større beslutninger blir trådd ned over dem. Dersom ledelsen bare ser gjennomstrømningstakten og resultatet på bunnlinjen, mens sykepleiere bare ser enkeltmennesket, representerer det er reelt problem, som må løses. Gruppene bør samles for å oppnå forpliktende enighet. Det kan være at verken ledelsen eller sykepleiere klarer å se den fulle dybden i utfordringen, og en løsning kan være å skolere sykepleiere i økonomisk teori og nyttetenkning, og motsatt, skolere sykehusledelsen i nærhetsetikk. Løsningen bør ligge nært organisasjon, profesjon og pasient, og det vil kreve dyktige ledere og god kommunikasjon å utarbeide den. En grunnleggende endring har skjedd i sykehus uten forutgående debatt – noen pasienter må i dag dø alene eller reise hjem mot sin vilje for å dø. Informantene hevder at noe av årsaken er at disse er en utgift for sykehusene. Døden er tatt inn i markedets logikk; den er ikke lønnsom. Jeg mener det er uverdig at pasienter skal måtte dø alene, og mener vi trenger en bredere debatt om omsorgsvilkårene for døende. Om sykepleiere lettere enn før betakker seg og sier: ”Jeg gjorde bare jobben min!”, så står dette utsagnet som selve anti-tesen til nærhetsetikkens ansvar.

Close to money and patients Perspectives on patients’ conditions, nursing and ethics of closeness when economic rationality changes how Norwegian hospitals are run. Interviewed nurses and priests experience that lack of efficiency and weak communication lines represent organizational challenges after economic rationality has been introduced in hospitals. There is a lack of holistic thinking, and a lack of interaction between professionals and between departments. Only a few of the respondents experience that the most relevant quantities are registered and counted in hospitals today. By incorporating more of the softer sides of nursing in the registration systems, I believe it will be easier to capture the totality of health care. Another clear finding is that respondents experience that patients receive poorer service than before. The nurses’ time spent with patients has become less, the duration of stay in hospital for each patient is shorter, and there is an increased focus on technicalmedical treatment rather than on human care. This finding is in contrast to a number of published patient surveys, and should be investigated further. Depending on the cause, nurses and priests should either receive a reality orientation, the situation should be accepted in the light of limited available resources or the practice of patient care should be changed. The majority of the respondents reported that young and middle-aged sick people have altered their attitudes from that of humble patients to that of conscious consumers, while many elderly people relate to a culture that is outdated. The respondents observed that changing the patient’s role to that of a customer has made public hospitals more service oriented; patients get treatment earlier and often receive better information. All respondents agreed that the parents who are most vocal and demand the most are the ones that receive the most. The weakest patients may then be at risk of receiving poorer treatment. Most nurses in the study claim that the professional standards and the obligation to help are unchanged, suggesting that the introduction of market-inspired management has gone smoothly. My study shows that nurses are experiencing few basic conflicts between professional and managerial values. Several nurses said that they distance themselves from the job, whilst others are more engaged than before. Nurses are clearly making room for individual professional practice, without correction from their leaders. Most of them seem to be too busy to be much concerned with thoughts about moral obligations. Many expressed relief over not having to deal closely with patients’ feelings, and believe in maintaining a professional distance. Nevertheless, several nurses describe entering into inner conflict between the working duties and ethics of closeness. It may seem like the ethical foundation of nursing gradually becomes redefined, such that ethical ideals of closeness are more randomly practiced. A risk is also that the current hospital system stimulates the professional’s selfishness and downplays altruism. My finding – that most nurses are moving away from a personally felt responsibility for the patients welfare – might be worth a larger focus in future research. Perhaps the historical pendulum will swing back; anything else will be in contrast to the ethics of closeness. If the patient receives better care and hence recovers faster and is earlier released from hospital, the result will be increased throughput and improved economy for the hospital. To achieve that, patient care and ethical perspectives must be better incorporated in the organization and its registration systems. Management is seen by many respondents as distant, and some feel that both important and less important decisions are forced upon them. If management only sees throughput and the financial result on the bottom line, while the nurses only see the individual patient, it presents a real problem, which must be solved. These groups should come together to achieve binding agreement. Perhaps both management and the nurses fail to see the full depth of the challenge. A solution could be to educate nurses in economic theory and utilitarianism (benefit thinking), and to educate hospital management in ethics of closeness. The solution should closely involve the organization, professionals and patients, and will require skilled management to work out. A fundamental change has occurred in hospitals without prior debate – some patients are today dying alone, or are sent home to die, against their will. Respondents claim that part of the reason is that dying patients are expenses for hospitals. Death is taken into the market’s logic, it is not profitable. It is shameful that patients have to die alone. Nurses may more easily than before deny responsibility and say: “I only did my job”, which stands as the antithesis to the responsibility of ethics of closeness.